The Library
Også stjernene må en dag dø, mer brutalt og dramatisk enn de fleste mennesker, for også de er underlagt loven om at alt som har en begynnelse, også har en slutt.
6.9.1.7Vårt dypeste vesen, vårt mystiske høyere selv, knytter oss sammen med Gud. Det forandrer seg ikke med tiden og dør ikke. Det er evig.
6.9.1.14Det er et dystert faktum som kjennetegner alle ting og skapninger: at de går til grunne, at de har en forbigående eksistens, og at de i denne betydning mangler virkelighet. De viser seg en stund, virker solide og betydningsfulle, men er egentlig langvarige illusjoner. Hvis dette var alt ville det være sørgelig. Men det er det ikke. Det de kom fra, det de skal tilbake til, forgår ikke. Det er virkeligheten, den høyere bevisstheten som ga universet, som vi er en del av, sin eksistens. Herfra stammer den lille blomsten som er det beste, det høyeste selvet i hvert liv. Hvis vi leter etter det og finner det, finner vi samtidig tilbake til vår opprinnelse, da vender vi tilbake til vår kilde, og på den måten forgår vi ikke. Ja, formene går i oppløsning til slutt, men det høyere selvet i dem gjør det ikke.
6.9.1.19Å dø for å utslettes er en ting, men å dø inn i en annen form for bevissthet er noe ganske annet. Det er det sist nevnte som skjer når livskraften forsvinner ut av kroppen.
6.9.1.21Vi bør være glade for at vi ikke lever evig. Det er en skremmende tanke. Hvis det ikke fantes noen død, ville vi bare fortsette i det uendelige. Vi ville være fanget i kroppen, mens vi hadde prøvd alle erfaringene som lovet mye, men som til slutt ikke ga noe. Nei, det er bra at vi til slutt blir befridd fra den fysiske graven, som Platon kalte den, og får mulighet til å nyte en periode med dyrebar hvile før vi er tilbake i en ny kropp.
6.9.1.23Det som skjer med oss i vår fysiske tilværelse fortoner seg så virkelig, så varig og så intimt. Likevel er det bare en kort episode i vårt uendelig mye større kosmiske kretsløp.
6.9.1.25Når filosofisk forståelse er utgangspunktet for vårt arbeid med oss selv, vil vi bli befridd fra vår frykt for døden – både den naturlige døden som følge av høy alder og den brutale døden som følge av krig.
6.9.1.32Så lenge mennesket bare lytter til det lille egoet, og ikke hører etter eller blir kjent med det høyere selvets stemme, vil verken kløkt eller forsiktighet være til nytte den dagen kroppen må forlates og bevisstheten skal vende tilbake til sitt rette hjem.
6.9.1.35Det kommer en tid hvor vi intuitivt føler, eller av medisinske grunner vet, at vi har kommet inn i den siste fasen av vårt liv – og at vi bør forberede oss på døden. Vi trekker oss mer og mer tilbake fra det verdslige livet. Dets aktiviteter, ønsker og begjær, bindinger og fornøyelser må nå gi mer og mer rom for anger, refleksjon, bønn, asketisme og åndelig samling. Det er på tide å komme hjem.
6.9.1.37Vi som er blitt gamle og grå, rynkete og dårlige til bens, kan synes at alderdommen er deprimerende. Men som i alle andre situasjoner i livet kan vi se på det på en annen måte, som kanskje kan kompensere for det som plager oss. Og det er å oppsummere det vi har lært gjennom et langt liv og forberede oss på neste inkarnasjon, slik at vi får utført det nødvendige arbeidet med oss selv bedre når den tid kommer.
6.9.1.44Livet er en forberedelse til døden, slik døden er en forberedelse til å tre inn i livet igjen.
6.9.1.47Det er en del av oss som ikke kan dø, ikke kan tilintetgjøres. Men denne delen ligger på et svært dypt plan i oss. Vismannen møter den før sin fysiske død og lærer seg å anbringe bevisstheten der. Alle andre møter den i en fase etter døden.
6.9.1.49Når vår fastsatte time kommer, forkastes kroppen, men sinnet består. Det går gjennom forskjellige opplevelser som til slutt viskes ut under søvn. Etter en stund våkner det dypt forfrisket. Da våkner gamle tilbøyeligheter sakte opp igjen og sinnet vender tilbake til denne verden, ikledd en ny kropp i nye omgivelser.
6.9.1.51Siden det høyere selvet er bortenfor tid, er det også bortenfor alle hendelser. Det skjer ingenting i det eller med det.
6.9.1.53Når vi dør går bevisstheten over i en ny tilstand, men går ikke over til å bli tomhet, den smuldrer ikke opp til støv sammen med den fysiske hjernen. Nei! Den overlever fordi den er vårt sanne jeg.
6.9.1.57… Det er ikke tilintetgjørelse vi burde frykte, for det vil ikke skje, men heller det onde i oss og den smerten som følger i det ondes fotspor, slik skyggen følger oss i solskinn...
6.9.1.58,Hver og en som har frigjort seg fra kravene hos sitt jordiske jeg og fra begjærene hos sitt uvitende jeg, trenger ikke å vende tilbake hit etter å ha gått inn i den kroppsløse tilstanden.
6.9.1.60Livet mellom inkarnasjonene er drømmeaktig i begynnelsen, og etterfølges så av en periode som kan minne om dyp søvn. Når vi våkner opp fra denne søvnen har vi ingen minner igjen fra vår siste inkarnasjon
6.9.1.61Forskjellen mellom livet slik vi vanligvis kjenner det og slik det ser ut mellom inkarnasjoner, er at vi her har en tydelig blanding av to verdener, en mental verden og en verden av ting, mens mellom inkarnasjonene finnes bare den mentale.
6.9.1.62Vi har drømmer og dype søvntilstander etter døden på samme måte som før døden.
6.9.1.63Gjennom forståelsen av hva livet i en fysisk kropp er, kommer forståelsen av hva et liv uten fysisk kropp - det vil si døden - er. Begge deler befinner seg i bevisstheten, som er deres virkelighet.
6.9.1.64Bak jordelivets flyktige drøm finnes det en virkelighet som er uforanderlig. Alle mennesker våkner opp i det øyeblikket de dør, men bare noen få klarer å vegre seg mot straks å falle ned i den astrale drømmen. De få som står i mot er de som har latt det lavere selvet dø mens de ennå levde. Det er disse mystikerne som trer inn i virkeligheten.
6.9.1.66Ethvert uoppfylt begjær fungerer som en attraktiv kraft som drar oss tilbake til jorden igjen etter hver død.
6.9.1.69Våre problemer er bare forbigående, mens vårt åndelige håp overlever inkarnasjoner og er brobygger mellom fødsler.
6.9.1.73Det drømmeaktige forløpet etter døden er ikke uten verdi. Det fungerer som en påminnelse om den sanne meningen med livet i tiden før hver fødsel.
6.9.1.75Så krevende er leksene jordelivet påtvinger oss, så harde er lidelsene her, at det ikke er mer enn rettferdig at lykksaligheten vi går videre til etter å ha forlatt jordelivet – eller opplever allerede nå i mystiske tilstander – på ingen måte er mindre.
6.9.1.77Et dyr trenger bare en kort hvileperiode mellom hver fødsel, i motsetning til tiden som kreves mellom hver gang et menneske fødes på ny. For et dyr er det nok med noen måneder, mens det for et menneske tar flere år enn livet det lever på jorden.
6.9.1.79Vi forlater kroppen ved den første døden, ved den andre døden forlater vi egoet. Men dette er ikke slutten. I det høyere selvet vil vi finne vårt endelige hjem.
6.9.1.82Det som videre skjer når du kommer til livets slutt og går ut av det som et lys i vinden, kommer an på din karakter, på utviklingen av din bevissthet, hvor forberedt du er og på dine siste tanker.
6.9.1.83Jeg har vært vitne til at noen høyt utviklede sjeler har gått over grensen til en annen bevissthetsfære gjennom den prosessen vi kaller død. De utstrålte et sterkt, mentalt lys som de sørgende ved dødsleiet opplevde som en trøsterik motvekt til deres naturlige, menneskelige sorg og fortvilelse. Opplevelsen ga dem et slags inntrykk av at døden, som omfatter alt og alle i naturen, faktisk kan være en forandring til en lysere, friere og lykkeligere eksistens.
6.9.1.84”Den anonyme unge flyveren som skrev til moren sin rett før han ble drept i kamp: Jeg føler ingen dødsangst, bare en forunderlig oppstemthet, hadde noe mer enn bare mot. Han hadde i alle fall i denne stunden gått over fra å identifisere seg med kroppen til å identifisere seg med bevisstheten.
6.9.1.85Søkeren som gjennom livet har strevd etter å oppnå indre frihet og forening med det høyere selvet, men føler det som forsynet eller livssituasjonen har satt en stopper for det, kan likevel oppleve at belønningen kommer i dødsøyeblikket. Da, akkurat i det bevisstheten forlater kroppen, tar den steget inn i det høyere selvet.
6.9.1.86Hvis det finnes noe tap av bevissthet i løpet av forandringen som vi kaller død, er det bare for en kort stund, like kort som, eller kortere enn en natts søvn. Mange av de som har gått bort er ikke engang klar over hva som har skjedd med dem, og tror fortsatt at de er fysisk i live. For de opplever seg i stand til å se andre og høre stemmer og berøre ting akkurat som før. Men alle disse opplevelsene er helt og holdent immaterielle, og skjer i en bevissthet som ikke har noen fysisk hjerne.
6.9.1.88Døden er den store åpenbareren. I den levende, men drømmelignende tilstanden som følger den, får hver og en se hva vi egentlig har gjort ut av vårt jordeliv, hva vi burde ha gjort med det, og hva vi ikke klarte å gjøre med det.
6.9.1.92Akkurat idet livet er i ferd med å ebbe ut, og døden er levende til stede, kan den etterlengtede, men i liten grad opplevde tilstanden av opplysning våkne og bli en del av hendelsen.
6.9.1.94Under dødsprosessen kan det hende at søkerens ønsker går i oppfyllelse, etter lange år fylt av lengsel...
6.9.1.95,I et bestemt øyeblikk mens vi dør tar det det høyere selvet over hele prosessen, akkurat som det gjør når vi sovner. Men hvis vi ufrivillig og på grunn av inngrodde vaner klamrer oss til vår lavere natur, blir vi bare delvis tatt i besittelse, det resterende forblir fengslet i vår litenhet.
6.9.1.96Når mennesket forlater dette livet, trekker dets bevissthet seg tilbake, dypt inn i dets innerste vesen, forutsatt at menneskets karma, lengsler eller utviklingsnivå ikke skaper hindre.
6.9.1.99I ansiktet til en del personer, rett før eller etter at døden har inntruffet, har jeg sett et uttrykk av lykkelig indre ro som beroliger en følsom iakttaker– ikke bare gjelder det den indre tilstanden de er i, men også hvordan døden virker inn på dem.
6.9.1.102Den store hendelsen hvor vi dør og forlater kroppen, skaper ikke avbrudd i vår søken.
6.9.1.106Det er paradoksalt at dødsøyeblikket automatisk vekker hele fortiden vår til live igjen. Vi må gjenoppleve alt sammen, denne gangen fra et annet ståsted, for egoets selvsentrerte, fargede og fordreide utforming er borte. Nå ser vi det fra et upersonlig og nøytralt ståsted. Med andre ord ser vi de virkelige fakta slik de faktisk er, hvilket betyr at vi ser oss selv slik vi egentlig er...
6.9.1.113,Det ville være galt å si at når livet passerer i revy i dødsøyeblikket er det bare en mental overgang bort fra oss selv...til de menneskene en har vært sammen med når livet tok slutt og som opplevde å se en slike bilder. Det som virkelig skjer er en overgang fra det falske selvet til det sanne selvet, fra det personlige til det upersonlige. Det er en forståelse av den sanne meningen med hver hendelse i livet fra et høyere synspunkt.
6.9.1.114Alle eiendeler blir igjen når et menneske forlater denne verden. Hver eneste fysiske ting, uansett hvor verdsatt den er, og til og med hver eneste menneskelige kontakt, uansett hvor elsket den har vært, blir brått revet fra oss ved døden. Dette er den universelle og evige lov som var, er og alltid vil være slik. Det finnes ingen måte å lure eller overvinne den på. Ikke desto mindre er det noen personer, i enkeltstående tilfeller, som slipper unna dette totale oppbruddet. Det er de som i løpet av sitt jordiske liv har søkt og funnet inspirasjon hos en avdød mester eller gjennom kontakt med en nålevende. Dennes mentale bilde vil oppstå livaktig i deres siste øyeblikk på jorden, for å lede dem trygt inn i den første fasen etter at døden har inntruffet og berolige og forklare dem om de ukjente nye forholdene.
6.9.1.115Vi kan bebreide oss selv for vår ukloke oppførsel i verden, våre tåpelige feil eller verdslige svakheter. Men når vi dør har vi muligheten til å dø i visdom og i fred. Ja, det er en mulighet vi har, men vi må gripe den ved å holde blikket festet på det høyeste vi vet.
6.9.1.120Døden kan åpne for høyere muligheter hos den som forlater denne tilværelsen i tillit, som stoler på det høyere selvet og gir seg over til dets ledelse, uten å klamre seg til kroppen som blir igjen.
6.9.1.121Det er bedre å forlate den fysiske kroppen ved full bevissthet enn i en tilstand av full bedøvelse. Dette gjelder særlig åndelige søkere. Men der det er store smerter, er det ingen innvending mot bruk av lokalbedøvelse.
6.9.1.122Bare i de aller siste dagene, timene eller minuttene går sannheten opp for de fleste mennesker; at mens et slags liv forlater både dem og kroppen deres, er det et annet liv som åpner seg for dem.
6.9.1.123På dødsleiet kan man oppleve i bli bekreftet i troen på at en Guds tjener vil se sin gud eller guru eller frelser komme for å hente eller føre sjelen til en høyere verden.
6.9.1.125Druknende personer som er blitt reddet og har overlevd, har fortalt om følelsen av at tiden går bakover mens hele livet avspilles i reprise. Dette er en opplevelse som ikke bare de har; det skjer med alle som passerer gjennom dødens portal.
6.9.1.126Søkeren har forstått at kroppens død ikke berører bevisstheten, som uforandret lever videre. Men når døden krever kroppen til noen vi elsker, settes vår tro og tillit på prøve. Nå er det viktig å huske på at den vi elsker faktisk har nådd en høyere sfære av livet.
6.9.1.133… Den elskede har nå gått videre til en eksistens hvor det er lykksalighet, trøst og hvile – det vi bare kan forestille oss, men ikke finner her. Vi kan være sikre på at vår kjære virkelig er i en bedre verden hvor bare den vakre delen av livet kan trenge inn og hvor stygge og heslige ting aldri kan få tilhold. Den beste hjelpen vi kan gi i en slik situasjon er å minnes ham eller henne med en kjærlig tanke idet meditasjonen er på sitt høydepunkt...
6.9.1.137,Den som har vært så heldig å ha en god ektefelle burde ikke klage over skjebnen når denne partneren går bort. Det samme karmaet som brakte dem sammen har også atkilt dem. Men det er bare midlertidig. I virkeligheten er det ikke noe tap, for i stille stunder taler sinn til sinn. Den oppriktige kjærligheten og fellesskapet vil virke som en tiltrekningskraft som bringer dem sammen igjen et sted, en gang. Mange føler dette i sitt indre.
6.9.1.141Kremasjon er åpenbart en stor utfordring. Hvis vi virkelig tror at menneskets sjel er dets virkelige selv, eller selv om vi tror at menneskets evne til tenkning er dets virkelige selv, så kan vi ikke ha noen innvending mot kremasjon, men tvert imot akseptere metoden fullt ut. Å begrave døde kropper passer bare for den som tror at evnen til å tenke er et produkt av den fysiske hjernen, det vil si for en materialist
6.9.1.143Jeg anbefaler at kroppen til en avdød person kremeres. Et intervall på tre dager bør finne sted mellom dødsfallet og selve kremasjonen, for det er den tiden det tar før ånden helt og holdent forlater kroppen.
6.9.1.144… En rasjonell begravelse burde avholdes helt privat. En rasjonell begravelsesseremoni burde holdes for å minnes den avdøde, men men holdes uten den døde til stede. En rasjonell avhending av kroppen vil være kremasjon, ikke begravelse. For menneskers psykiske og åndelige helse bør kirkegårder avskaffes.
6.9.1.145,Kroppens død betyr ikke bevissthetens død...
6.9.1.154,Det finnes både synlige levende mennesker og usynlige levende mennesker. Ingen opphører å eksistere eller får bevisstheten ødelagt. Bare kroppen går i oppløsning.
6.9.1.176Denne læren, at et menneske ikke er sin kropp, kan vi i vår moderne tid tilegne oss gjennom logisk tenkning. I tidligere epoker lærte man det samme gjennom trosbaserte forestillinger.
6.9.1.179Det finnes to slags udødelighet (så lenge vårt lavere selv har herredømme over bevisstheten): den første er den ”endeløse” evolusjonen av egoet, mens det gradvis utvikler seg gjennom alle dets mange manifestasjoner, og for det andre, den sanne udødeligheten til det evige, uforanderlige virkelige selvet - eller høyere selvet - som alltid finnes der og verner om det førstnevnte.
6.9.1.181,...Ulikhet og urettferdighet som så mange mennesker lider under, vil før eller senere balanseres av loven om gjengjendelse (karmaloven). Hver og en får tilbake akkurat det han eller hun gir ut. Derved er det rettferdighet i verden, selv om det motsatte ser ut til å være tilfelle...
6.9.1.181,Hver og én opprettholder sin individualitet under og etter at kroppstanken har gått til grunne...
6.9.1.181,... Vi må forstå at himmel og helvete finnes dypt inne i oss og ikke er steder vi kommer til...
6.9.1.182,Personligheten lever videre etter døden, men er ikke udødelig. Det jeg som overlever den fysiske kroppen vil en dag selv overleves av et dypere jeg, som det ennå gjenstår for mennesker å oppdage.
6.9.1.183Hvis død er prisen for å leve i denne verden av tid og rom, så må en verden uten tid og rom hvor det ikke finnes noe ”her” og ikke noe ”der”, ikke noe ”da” og ikke noe ”nå”, ingen endring fra et stadium til et annet, også være udødelig...
6.9.1.184,Den som har studert denne læren tror ikke at døden er slutten for ham, selv om den er slutten for kroppen. Det er både en logisk og en biologisk sannhet for ham at den indre personligheten vil overleve, bevisstheten vil fortsette sin eksistens.
6.9.1.185Livet som er i oss går over i universets liv når vi dør. Det er like sikkert som at det har vært i oss. Det har ikke gått tapt. Deretter gjenoppstår det i en annen form, i en ny kropp.
6.9.1.187
23 jan 2017
21 jul 2012
12 des 2016
23 jul 2011
6 mai 2019
26 aug 2016
2 mai 2018
22 jan 2015
20 jan 2015
15 apr 2015
31 mai 2023
3 mar 2012
29 mai 2011
19 des 2023
8 aug 2013
22 jun 2011
26 aug 2022
23 nov 2016
5 aug 2024
10 aug 2023
16 mai 2014
2 apr 2012
14 jun 2014
9 okt 2011
31 des 2013
21 jan 2024
8 mar 2019
16 aug 2017
5 aug 2017
31 aug 2017
31 mar 2023
26 nov 2010
28 nov 2012
20 mai 2018
3 jan 2011
21 apr 2019
9 aug 2011
23 feb 2023
22 mar 2019
22 mar 2021
31 okt 2016
13 aug 2018
30 jun 2024
20 nov 2011
4 apr 2011
19 mai 2023
6 jul 2020
16 sep 2015
27 okt 2015
31 des 2015
17 jan 2023
13 feb 2014
17 okt 2024
14 jun 2022
14 jul 2024
21 sep 2021
2 nov 2013
27 jun 2018
12 jan 2011
14 mai 2016
19 jun 2024
10 aug 2012
29 mai 2016
8 aug 2021
3 des 2017
31 mai 2017
The notebooks are copyright © 1984-1989 The Paul Brunton Philosophic Foundation
This site is run by Paul Brunton-stiftelsen · info@paulbruntondailynote.se