The Library
Det vi vanligvis tenker på som et ”jeg” er en forestilling som forandrer seg fra år til år. Slik er det personlige ”jeget”. Men det vi opplever som aller mest intimt fordi det alltid er til stede i alle disse forskjellige forestillingene om ”jeg”; en følelse av å være, av å eksistere, forandrer seg aldri. Dette er vårt sanne bestandige ”jeg”.
6.8.2.1Alt vi husker er tanker i bevisstheten. Det gjelder ikke bare ting, hendelser og steder. Det gjelder også personer, inkludert meg selv, den som blir husket, det ’jeget’ som var jeg. Det betyr at min personlighet, det jeg kaller meg selv, var en tanke i fortiden, uansett hvor sterk og vedvarende den var. Men fortiden var en gang nåtid. Derfor er jeg ikke en tanke i mindre grad nå. Spørsmålet er hva jeg hadde da som jeg fortsatt har nå, uforandret, akkurat likt. Det kan ikke være personen ’jeg’, for den er alltid litt forskjellig. Det er, og kan bare være ’jeg’ som bevissthet.
6.8.2.3Med kropp, tanker og følelser kan egoet virke komplett. Men hvor kommer jeg-følelsen fra? Det er bare en måte å få svar på dette spørsmålet; det er å meditere. Meditasjonen tar oss med bortenfor de tre nevnte komponentene og trenger inn i det som viser seg å ikke være noe spesielt, bare følelsen av væren. Det er den som er opphavet til ’jeg’-følelsen. Dessverre åpenbarer denne kilden seg vanligvis ikke, så vi lever kun i dens projeksjon, egoet. Vi er tilfreds med å være noe lite, mens vi kunne være noe stort.
6.8.2.6Det som påberoper seg å være ”jeget”, viser seg å bare være en del av det, den minste delen, og slett ikke det virkelige ”jeget”. Det er en opphopning av tanker.
6.8.2.7Denne jeg-følelsen kan forbindes med kroppen, følelsene og tankene – som til sammen utgjør det personlige egoet - eller i dyp meditasjon forflyttes til vår værens indre rotfeste, som er det høyere selvet. Det kan også forbindes med begge deler, hvor den ene delen vil være virkeligheten og den andre en skygge av virkeligheten.
6.8.2.9Idéen om et selv blir først bevisst når et barn identifiserer seg med kroppslige fornemmelser, senere tilkommer følelser og etterhvert også evnen til å tenke logisk. Til slutt oppdager barnet at det er et eget individ.
6.8.2.10Hvis vi analyserer egoet, finner vi at det består av en rekke minner fra tidligere opplevelser og av håp eller frykt for fremtiden. Hvis vi forsøker å ringe inn egoet, avgrense det til hva det er i seg selv, oppdager vi at det ikke eksisterer i nået, bare i det som har vært og i det vi tror skal komme. Faktum er at det aldri eksisterer i NÅET, det gjør det bare tilsynelatende. Det betyr at egoet er spøkelsesaktig og uten substans, at det er en falsk idé.
6.8.2.14Vår tilknytning til egoet er naturlig. Det oppstår fordi vi ubevisst har tilknytning til det som er bak det, det høyere selvet. Men vår uvitenhet har villedet oss til å konsentrere oss helt og fullt om det tilsynelatende ”jeget” og helt til å ignorere det usynlige, varige selvet som det bare er en forbigående skygge av. Det ”jeget” som periodevis skjelver eller nyter er ikke det ekte ”jeget”.
6.8.2.18Hva er den mest umiddelbare av alle opplevelser? Det er ”jeget”. Alt annet er opplevelser av et objekt; en ting eller en tanke – kroppen, verden eller sinnet. Men jeget er subjektet, den første identiteten i livet og den siste før døden.
6.8.2.24Egoet er ikke mer enn en skygge... Det eksisterer – et ord hvis betydning, å bli plassert utenfor, også er metafysisk sant. For den som dykker ned i egoets bevissthet, plasserer seg utenfor det høyere selvets bevissthet.
6.8.2.29,Det finnes ikke noe virkelig ego, bare en rask rekkefølge av tanker som utgjør jeg-prosessen. Det er ingen egen enhet som danner vår personlige bevissthet, bare en rekke inntrykk, idéer, bilder som sirkler rundt et senter. Sistnevnte er helt tomt, følelsen av at det er noe der, kommer fra et helt annen plan – det høyere selvet.
6.8.2.31Når det hevdes at egoet er en illusjon, er det i betydningen av at det ikke har noen selvstendig eksistens. Like fullt eksisterer det som en tanke.
6.8.2.32Hvis vi identifiserer oss med egoet som en reell og egen eksistens, og ikke som den samlingen av tanker og tendenser det er, blir vi fanget i et nett av illusjoner og kan ikke komme ut av det.
6.8.2.33Egoet er en samling tanker som beveger seg rundt et fast, men tomt sentrum. Hvis ikke vanene fra mengder av inkarnasjoner hadde gitt dem en slik styrke og bestandighet, hadde makten deres vært mulig å bryte, og virkeligheten – det høyere selvet – kunne avsløre seg selv.
6.8.2.37Ikke bare er det slik at vi mennesker ikke kjenner vår åndelige natur, men det som verre er: Vi har feilaktige forestillinger om vår egen natur. Vi tar skyggen – egoet – for å være essensen – det høyere selvet. Vi setter virkningen – den fysiske kroppen – foran årsaken – sjelen.
6.8.2.39Egoet er en struktur som er bygget opp i tidligere liv i et bestemt mønster, ut fra tendenser, vaner og erfaringer. Men til syvende og sist er det hele bare en tanke, selv om det er en sterk og vedvarende tanke.
6.8.2.44…”Jeget” kan ikke atskilles fra dets tanker siden det er dem det består av...
6.8.2.46,Siden denne bevisstheten, som springer ut fra det høyere selvet, knytter seg så fast og vedvarende til alle tankestrømmer som når alt kommer til alt er skapt av bevisstheten selv, så identifiserer den seg med det illusoriske egoet, som selv er et resultat av tankevirksomhet, og glemmer sin egen grenseløse opprinnelse.
6.8.2.47Alle våre tanker eksisterer nødvendigvis i tiden, men egotanken er en mer komplisert historie og eksisterer både i tid og rom, siden kroppen er en del av egoet. Uansett hva vi gjør, vil egoet som sådan fortsatt eksistere, men vi trenger ikke å identifisere oss med det. Vi kan holde litt avstand mellom oss og det. Jo mer vi gjør det, jo større indre frihet vil vi få, og vice versa.
6.8.2.49Fra barndommen, gjennom voksenlivet, går vi gjennom den ene forandringen etter den andre – kroppslig, følelsesmessig og mentalt. Oppfatningen om hvem vi er, om hva som er vår personlighet, forandres også. Hvor og hva er ”jeget” hvis det ikke har noen kontinuerlig identitet?
6.8.2.54Tendensene og vanene, de fysiske og mentale aktivitetene som vi har med oss fra vår egen fortid, slår seg til ro og størkner til det vi kaller vårt personlige selv, vår individualitet, vårt ego. Men livet vil ikke tillate at denne kombinasjonen blir mer enn midlertidig, og vi fortsetter å forandre oss hele tiden. Vi identifiserer oss med hver av disse forandringene, på rekke og rad, og tenker alltid at det er vi selv. Bare når vi stiller disse aktivitetene og trekker oss tilbake fra våre vaner den korte stunden mens vi mediterer, oppdager vi for første gang at de ikke er vårt virkelige selv likevel. Da ser vi at de danner et falskt selv, for bare da oppdager vi vårt indre og virkelige selv som de gjemmer og tildekker. Dessverre! Så sterk er deres eldgamle kraft at vi snart gir dem lov til å gjenoppta sitt tyranniske grep om oss, og snart blir vi igjen offer for egoets store illusjon.
6.8.2.56Når alle tanker har forsvunnet inn i stillheten, forsvinner også det personlige egoet. Det var dette Buddha mente da han sa at det ikke finnes noe selv, og det var det samme Ramana Maharshi mente da han sa at egoet bare var en samling med tanker.
6.8.2.57Egoet som vi er bevisst, er ikke identisk med bevisstheten som gjør at vi kan være bevisst. Hvis vi fortsetter våre bestrebelser til vi forstår dette fullt og helt, åpner vi den første døren til sjelens hus.
6.8.2.65Kroppen er egentlig et objekt for bevisstheten, som er dens subjekt. Og ikke bare kroppen, men også alt egoet tenker eller føler er objekt. Det er vanskeligere å fatte, men desto mer nødvendig å forstå at dette egoet, dette subjektet, selv er et objekt for en høyere del av bevisstheten.
6.8.2.67Vi forstår vårt forhold til ytre eiendeler som stoler og tepper riktig, men ikke forholdet til eiendeler som hender og tanker. Her kommer vi i villrede. Vår vanlige tale forråder oss. Vi sier «jeg er såret» når det egentlig er kroppen som er såret, eller «jeg er tilfreds» når en tilfreds tanke oppstår i oss. I det første tilfellet fortsetter kroppen å være et opplevd objekt, til tross for at den er så nær. I det andre tilfellet er tenkningen en funksjon vi selv står for. Begge deler må ses som atskilte fra vår væren, uansett hvor sammenvevde de er med vår aktivitet.
6.8.2.68For den virkelige personen, bevisstheten, er kroppen, nervene og sanseorganene bare objekter som brukes som medier og kanaler.
6.8.2.71Over alt hvor det finnes menneskelig bevissthet, over alt hvor det finnes en som tenker, finnes det også tanker. Subjekt og objekt går sammen om å skape en bevisst eksistens av et ego, de muliggjør et jeg, både i våken tilstand og i drømme.
6.8.2.72Egoet er et objekt. Sinnet kjenner bare objekter. Derfor kjenner vi mennesker ikke oss selv når vi bare kjenner egoet.
6.8.2.74
19 des 2010
28 jul 2013
25 jul 2013
16 okt 2021
30 okt 2021
15 sep 2016
24 feb 2015
27 jan 2012
25 jun 2012
28 mai 2021
25 okt 2010
1 apr 2018
25 aug 2021
16 mar 2014
27 jan 2016
25 jan 2014
30 okt 2016
18 jan 2015
16 apr 2019
2 jan 2016
5 jan 2014
8 des 2016
3 okt 2016
6 nov 2015
7 jul 2024
28 jul 2024
30 mar 2016
4 apr 2017
The notebooks are copyright © 1984-1989 The Paul Brunton Philosophic Foundation
This site is run by Paul Brunton-stiftelsen · info@paulbruntondailynote.se