The Library
Det er den åndelige dimensjonen i vår bevissthet, her kalt det høyere selvet, som gjør oss i stand til å forstå at vi eksisterer, som gjør at vi kan uttale ordene ”jeg er”. Det er det som er vårt grunnleggende selv, som de tre aktivitetene tanke, følelse og vilje springer ut fra. De er krusninger som brer seg ut herfra, egenskaper og funksjoner som tilhører det. Men vanligvis kommer ikke det høyere selvet til uttrykk når vi tenker, føler og handler, fordi disse aktivitetene kontrolleres av en annen enhet, det personlige selvet.
6.8.1.1Kilden til visdom og kraft, kjærlighet og skjønnhet finnes inne i oss, men ikke i egoet. Den er i bevisstheten som med sitt nærvær skaper en tydelig kontrast som gjør det mulig for oss å snakke om egoet som om det var noe annet utenfor oss: den er det virkelige selvet mens egoet bare er en illusjon i sinnet.
6.8.1.2Er det sant at de fleste mennesker lider av feilaktig identitet?
6.8.1.3,Siden den personen et menneske er mest interessert i, er det selv, hvorfor vil det ikke bli kjent med seg selv slik det virkelig er, ikke bare slik det gir inntrykk av å være?
6.8.1.4Egoet fødes av våre handlinger og tanker, som er i langsom forandring og utvikling. Det høyere selvet er Guds bilde, fullkomment, ferdig og uforanderlig. Det vi må gjøre, hvis vi vil virkeliggjøre oss selv, er å la det ene skinne gjennom det andre.
6.8.1.7Egoet er tross alt bare en idé. Det får sin tilsynelatende virkelighet fra en høyere kilde. Hvis vi gjør de indre bestrebelsene på å lete etter dets opprinnelse, vil vi til slutt finne bevisstheten hvor denne idéen kommer fra. Det er det høyere selvet. Bestrebelsene er vår søken. At vi har atskilt denne idéen fra bevisstheten som gjør dets eksistens mulig, er egoisme.
6.8.1.9Det vi tror er vår sanne identitet er bare en drøm som atskiller oss fra den. Vi er blitt merkelige skapninger som uten videre aksepterer egoets liv i avstengt mørke mens vi vender oss bort fra sjelens eksistens og dens skinnende lys.
6.8.1.10Når dette spørsmålet – hva er jeg? – er besvart, finnes det ingen andre spørsmål. I lyset fra dets blendende svar vet vi hvordan vi skal håndtere alle våre problemer.
6.8.1.11Det er en forunderlig selvmotsigelse i menneskets liv at selv om vi har en guddom i oss, kjenner vi bare til, og søker ufortrødent det stikk motsatt.
6.8.1.15Det kommer som en enorm overraskelse når det høyere selvet lar oss få se oss selv – når egoet for første gang, takket være et guddommelig lys, får se hva det virkelig er.
6.8.1.17“Jeg er ikke jeg.” Disse ordene er nonsens for intellektet som ikke har noe forhold til dem. Men for en våken intuisjon er de lette å forstå.
6.8.1.19Det personlige egoet får sitt bevissthetslys og sin handlingskraft fra det høyere selvet.
6.8.1.23Egoet låner sin virkelighet, sin kraft til å sanse, selve evnen til bevissthet, fra sin forening med det høyere selvet.– det høyere selvet.
6.8.1.28Egoet er noe som er forbigående, men det er ikke dets kilde.
6.8.1.29Bli ved å tenke over forskjellen mellom det personlige egoet og det upersonlige høyere selvet til du blir dypt fortrolig med dem.
6.8.1.31Vårt sanne selv er skjult i et indre senter av ro, et indre tomrom av stillhet. Dette senteret, tomrommet, er som et knappenålshode i størrelse. Rundt det er det en ring av tanker og ønsker som utgjør forestillingen om hvem vi er, egoet. Denne ringen gjærer stadig av nye tanker, og endrer seg i takt med nye ønsker og begjær, mens den vekselvis bobler over av glede eller tynges av sorg. Mens senteret alltid er fredfylt, er ringen rundt det aldri i ro, mens senteret gir oss ro, ødelegger ringen den.
6.8.1.32Det høyere selvets bevissthet projiseres inn i egoet, som i sin tur tror det har en egen, individuell bevissthet.
6.8.1.33Svaret på spørsmålet “Hva er jeg?” er ”En guddommelig sjel.” Sjelen er forbundet med, og har sine røtter i Gud. Men det gjør den ikke synonym med Gud. Den som sier det, bruker språket tankeløst.
6.8.1.38Egoet må være der. Uten det kan vi ikke være aktive i verden; men det trenger ikke legge beslag på hele mennesket. Det finnes jo noe annet også, nemlig det høyere selvet.
6.8.1.39Det er andre krefter som virker i oss enn de som alle gjenkjenner. Noen er mer opphøyde og edlere enn vårt vanlige jeg, andre er lavere og verdiløse.
6.8.1.40Vi mennesker er som skuespillere som er blitt så opptatt av å tolke rollen vår at vi har glemt vår opprinnelige identitet. Det forhindrer oss effektivt fra å huske hvem og hva vi er.
6.8.1.46Ikke Descartes’ formulering jeg tenker, altså er jeg, men mystikerens ”sjelen er i meg, derfor er jeg.” For Descartes er jeget relativt og foranderlig, men for mystikeren er det absolutt og uforanderlig.
6.8.1.47«Jeget» erkjenner at det er det høyere selvet når det slutter å begrense seg til individet, og derved frigjøres dets vilje fullt og helt til slutt...
6.8.1.49,Er det ikke logisk at når sinnet er fylt til randen av vårt ”jeg”, kan det ikke være plass til det som overgår jeget, det høyere selvet?
6.8.1.52,Jeg har et personlig selv. I mitt indre finnes det også et upersonlig selv, et høyere selv. Vi kan gjøre feil på grunn av egoets begrensede perspektiv – eller oppdage det høyere selvet.
6.8.1.54Vårt virkelige selv er ikke i bevegelse, men uforanderlig og formløst. Vi må identifisere oss med dette usynlige høyere selvet.
6.8.1.55Den første store feiloppfatningen vi må kvitte oss med er en som er meget vanlig – at vi aksepterer den fysiske kroppen som vårt virkelige selv, mens den bare er et uttrykk og en kanal, et instrument og et redskap for selvet.
6.8.1.59Du har en kropp, men den virkelige du er ikke fysisk. Du har et intellekt, men den virkelige du er ikke intellektuell. Du har følelser, men den virkelige du er ikke emosjonell. Hva er du? Du er det høyere selvets uendelige bevissthet.
6.8.1.61Egoet uttrykker ønsker og preferanser, intellektet tenker og husker, kroppens sanseorganer opplever og oppfatter verden utenfor. Men ingen av disse tre er vårt egentlige jeg.
6.8.1.62Kroppen vi bor i er ikke vi selv. Det intellektet vi tenker med er ikke vi selv. Bevisstheten, med hvis hjelp vi ytrer «jeg», er vi selv.
6.8.1.65Det er noe i hvert menneske som sier ”Jeg”. Er det den kroppen? Vanligvis tenker vi det. Men hvis vi kunne gjøre en dypere analyse, ville vi oppdage at bevisstheten kan ta oss bort fra ideen om at vi er kroppen og inn i seg selv. Der, i dens rene eksistens, vil vi finne svaret på spørsmålet: ”Hvem er jeg?”
6.8.1.69Fornemmelsen, kraften, eller følelsen i oss, den som kaller seg jeg, er i sitt innerste vesen en del av det som iakttar det, det høyere selvet.
6.8.1.70Alle kan være enige i påstanden om at vi ikke er våre fysiske omgivelser, men det krever dyp innsikt for å si seg enig i den like sanne påstanden om at vi ikke er våre tanker.
6.8.1.71Alle tenker vi, opplever, føler, og identifiserer oss med ”jeget.” Men hvem vet egentlig hva det er? For å finne det ut må vi se inn i sinnet, ikke på hva det inneholder, som psykologer gjør, men på hva det er i seg selv. Hvis vi ikke gir opp, kan vi finne ”jeget” bak ”jeget.”
6.8.1.73Det ville være galt å tro at det finnes to separate og uavhengige bevisstheter i oss - en lavere egobevissthet, og en annen - det høyere selvets bevissthet, som er skjult, mens den samtidig overvåker den lavere. Det finnes bare én uavhengig opplysende bevissthet og alt annet er bare begrensede bilder som reflekteres i den. Egoet er en serie tanker som er avhengig av den.
6.8.1.74Det finnes bare ett eneste lys av bevissthet i vår bevissthets kamera. Uten det kunne ikke verden fotograferes på egobevissthetens film. Uten lyset ville egobevisstheten selv vært like tom. Dette lyset er det høyere selvet.
6.8.1.78Hvis vi bare kunne bli bevisst vår egen bevissthet!
6.8.1.79Vi må virkelig skille mellom vårt vanlige bevisste jeg som er så sterkt bundet til kroppen og vårt høyere bevissthets-jeg som de fysiske sansene ikke oppfatter eller forstår.
6.8.1.82Normal erfaring får et menneske til å identifisere seg med kroppen, men det unnlater å gå lengre og dypere og spørre seg selv: «Hvem er til stede i kroppen?»
6.8.1.86Det endelige «jeget» er ikke sansenes eller begjærets «jeg», men et dypere vesen, fritt og uavhengig, fredfullt og trygg i seg selv.
6.8.1.91Det endelige målet er å betrakte seg selv først og fremst som et mentalt vesen og ikke et fysisk, å slutte med den ukritiske identifiseringen av seg selv med kjøtt, blod og ben.
6.8.1.96Hvordan kan det ha seg at jeg er – og vet at jeg er – stort sett den samme i dag som i går, og at jeg husker det som skjedde for et år siden? Svaret må være at det finnes et bestandig selv, eller en eksistens, eller en bevissthet i meg som er forskjellig fra dens tanker og opplevelser.
6.8.1.97Verken en tilstand av dyp søvn eller en hjernerystelse hindrer oss i å få tilbake “jeg”-følelsen når de er over.
6.8.1.98Hvis du leter etter selvet i virvaret av motsetningsfulle instinkter og skiftende tilbøyligheter, finner du bare virvar. Disse tingene er innhold i bevisstheten, ikke bevisstheten i seg selv..
6.8.1.99Selv soldaten med granatsjokk som lider av nesten totalt amnesti og har glemt sin personlige identitet og personlige historie, har ikke mistet bevisstheten om at han er. Tidligere tanker og forestillinger kan ha forsvunnet midlertidig eller til og med permanent, men bevisstheten som sådan fortsetter.
6.8.1.100Det personlige egoet dannes av universets upersonlige liv som en bølge dannes av havet. Det rammer inn og begrenser det uendelig livet til et markert lite område. Bølgen gjør akkurat det samme med vannet i havet. Egoet stenger ute så mye av kraften og intelligensen som finnes i den universelle bevisstheten at det virker som det tilhører en helt annen og underlegen form for eksistens. På samme måte gir bølgen, som bare dannes som en krusning på overflaten av vannet, ingen indikasjon på den enorme dybden og bredden og volumet av vann under den...
6.8.1.102,Det er latterlig hvis den delen av vårt sinn som bare er i den personlige bevisstheten, egoet, protesterer mot eksistensen av en bevissthet-i-seg selv – som er selve kilden til det. For egoet er stengt inne i det som det erfarer og vet – et svært begrenset område.
6.8.1.103Når det blir sagt at atskilthet er den store synden, er det ikke i forhold til andre mennesker. Det som menes er at vi i vår bevissthet har skilt lag med vårt høyere selv.
6.8.1.107Selv eksemplarisk oppførsel og uklanderlig vandel hører til egoet og ikke til opplysningen.
6.8.1.109Vi henter selve livskraften fra det høyere selvet, og kraften til å tenke fra samme kilde. Men vi holder både evner og kraft innesperret i en liten, avsondret og i hovedsak fysisk sfære. Der sitter egoet i høysetet med de fem sansene som tjenere og tankene som jatter med det.
6.8.1.110Dette begrensede fragmentet av bevissthet som er jeg, gjemmer livets store hemmelighet i sitt innerste.
6.8.1.111Tanker oppstår og legger seg på bevissthetens overflate akkurat som bølger på havet. Både tanker og bølger forsvinner inn sitt utspring igjen. Egoet er en enhet av tanker som holdes hardt sammen, med en opprinnelse langt tilbake i tid. Også det oppløses i den universelle bevisstheten...
6.8.1.114,…Det personlige selvet oppsto ikke ut av ingenting, og kan derfor ikke, når det dør, vende tilbake til ingenting; det dør inn i den levende universelle bevisstheten og absorberes av den.
6.8.1.114,Den lavere delen av vår bevissthet som beregner og analyserer, kritiserer, klandrer og organiserer har ingen forståelse for guddommelige prinsipp. Derfor fører dens planer ofte ingen steder hen. Men vi trenger ikke la oss begrense av den lavere bevisstheten. Når vi forstår det og overlater fremtiden i Guds hender, vil våre virkelige behov bli dekket.
6.8.1.117Det er livets ironi at vi mennesker kan se det fysiske egoet tydelig, mens vi ikke kan se det høyere selvet som egoets eksistens avhenger av. Derfor får ikke det høyere selvet den oppmerksomheten som behøves, men neglisjeres eller oversees, og mye av muligheten for indre utvikling en inkarnasjon har i seg, går til spille.
6.8.1.119Vanlige menneskers egosentriske forståelse er ikke noe endelig. En dag vil den ha utviklet seg til en kosmisk forståelse.
6.8.1.120Egoet som vi er så knyttet til, viser seg ved nærmere undersøkelse ikke å være annet enn verdensbevissthetens nærvær i vårt eget hjerte. Så hvis vi, ved hjelp av uavbrutt øvelse, kan identifisere oss med det høyere selvet i stedet for med egoet, har vi oppnådd det som er meningen med livet.
6.8.1.127Alle egenskaper vi tenker på som egoet, er innskrenkete og foranderlige reflekser av egenskaper hos det høyere selvet. Egoet og dets egenskaper er jo helt avhengige av det høyere selvet, både for å eksistere og for sin utforming.
6.8.1.128Uansett hvor dårlig vi alle speiler det høyere selvet i vår personlighet, uansett hvor ubetydelig, ødelagt og forvrengt det reflekterte bildet vanligvis er, er det likevel et speilbilde. Alle har mulighet til å forbedre det, og noen få kan gjengi det helt fullkomment.
6.8.1.129Hvis vi kunne isolere jeg-følelsen som står bak alt vi tenker, sier og gjør, og derved skille den fra tanker, følelser og den fysiske kroppen, ville vi oppdage at den er forankret i og forbundet med den høyere makt som står bak hele verden.
6.8.1.134Egoets bevissthet er et sterkt forminsket og svakt ekko av det høyere selvets bevissthet. Det er alltid i forandring og må gi seg til slutt, mens det høyere selvet er bestandig og udødelig. Men egoet har oppstått fra det høyere selvet og må vende tilbake til det, så forbindelsen er der. Og det er også muligheten til å vende tilbake med vitende og vilje.
6.8.1.135Hvis vårt menneskelige ego ikke utgikk fra det høyere selvet, ville det være helt umulig for det å identifisere seg med frigjøringen fra kroppen under prosessen vi kaller død.
6.8.1.136På samme måte som en skygge vitner om at det finnes et lys, vitner egoet om at det har sitt utspring i det høyere selvet.
6.8.1.138Personligheten er forankret i det høyere selvet. Derfor kan personlighetens kraft og handlinger reflektere– riktignok bare flyktig og fordreid - noe av det høyere selvets egenskaper
6.8.1.139Sagt på et mer hverdagslig religiøst språk, kan det sies at Gud har nedlagt noe av seg selv i hver og en av oss. Men det er der bare som et potensial, vi må selv gjøre de nødvendige bestrebelsene for å bli det mer og mer bevisst.
6.8.1.140Egoets jeg holdes oppe av det åndelige jeget; vårt åndelige selv. Egoet får sin opplevelse av virkelighet fra dette høyere selvet - som overlever når egoet går bort.
6.8.1.142… Det hender at vi får et glimt av dette andre selvet som er vårt aller beste selv. Det er ikke noe vi oppnår ved å gjøre fremskritt, for det er jo alltid til stede…
6.8.1.143,Som egoer er vi åpenbart individuelle liv og skapninger. At vi er atskilte er uomtvistelig. Men som manifestasjoner av den uendelige livskraften er det en stor illusjon at vi er atskilt fra den.
6.8.1.144Det er det som står bak individet, og ikke individet selv, som virkelig betyr noe.
6.8.1.145Det som skiller et menneske fra andre, som gjør det til en person, et individ, er dets ego.
6.8.1.150…Utvendig er alle forskjellige, men i bevissthetens dypeste røtter er alle like.
6.8.1.156,Hvordan kan man uttrykke fullt og helt hvem man er, med mindre man utvikler seg fullt og helt? Den åndelige evolusjonen som krever at man gir avkall på egoet løper parallelt med den mentale evolusjonen som krever at man forbedrer og foredler det.
6.8.1.158Til tross for alt det ufordelaktige og nedsettende som sies om egoet, er det ikke galt, men prisverdig å utvikle personligheten så godt vi kan og bruke den. Vi kan kultivere vår egen natur, bli herre over drifter og impulser, overvinne svakheter og kvitte oss med uvitenhet. Nye egenskaper kan introduseres og nye krefter utvikles. En slik personlighet kan gjøre bedre nytte – til vår egen fordel og for å tjene andre – og det bør vi.
6.8.1.159Vi kom til jorden for å lære å forstå oss selv, bit for bit.
6.8.1.162Dette er evolusjonens paradoks, eller ironi: at først utvikler egoet seg fullt ut gjennom plante-, dyre- og menneskelige former; så forandrer det målet og samtykker til sin egen forvandling og død.
6.8.1.166Hvis vi slutter å se på vårt eget liv fra egoets begrensede standpunkt og i stedet betrakter det fra vårt utviklingsnivå i reinkarnasjons-syklusen som har et mye bredere perspektiv, får tilværelsen en helt annen mening og en mye rikere betydning. Å bringe vår personlige tilværelse i harmoni med verdensidéen blir da både en plikt og en glede.
6.8.1.169Er det ikke ironisk at det høyere selvet projiserer egoet så langt ut at det benekter sin opprinnelse, for så å vente i all evighet på at egoet skal overgi seg og komme tilbake?
6.8.1.170Når egoet har utviklet seg optimalt fysisk, mentalt, estetisk og åndelig, er det riktig tidspunkt å gi slipp på det, men ikke før. Men dets egoisme og mangel på disiplin kan vi når som helst gi slipp på.
6.8.1.172Når egoet oppdager at det er en del av helheten, vil det helt naturlig slutte å leve bare for å ha det bra selv, og begynne å leve slik at det kommer alle til gode.
6.8.1.173Hvis de tidligere erfaringene i livet er myntet på å utvikle egoet fra et primitivt dyrisk stadium til et fullt utviklet menneske, er de senere erfaringene myntet på å få oss til å gi opp egoet til det høyere selvet.
6.8.1.174Egoet vil ikke slutte å eksistere, men det vil slutte å dominere.
6.8.1.184Ingenting kan utslette egoet så lenge kroppen er i live, men dets funksjon kan reduseres og underordnes det høyere selvet.
6.8.1.185Det høyeste målet for vår søken er ikke å oppnå opplysning ved at egoet ødelegges, men snarere ved at egoet foredles. Det er egoismens funksjon som skal tilintetgjøres, ikke selve fungeringen. Egoets herredømme må bort, ikke egoet selv.
6.8.1.189…Vi får høre at vi skal utslette egoet; vi får også høre at egoet ikke eksisterer. Faktum er at egoet må eksistere hvis det eksisterer noen form for aktivitet. Hva skal den åndelige søkeren så gjøre? Han kan - og er til slutt nødt til å sørge for at egoet blir underlagt den høyere makten. Egoet er fremdeles her, men har fått sin riktige plass
6.8.1.190,...noe av forvirringen skyldes at egoet er forandrerlig; at det forandrer seg med tid og erfaring, mens det uendelige selvet, det evige og høyeste, er uforanderlig...
6.8.1.190,... Dette er tragedien, at menneskets energi, begavelse og bevissthet så ofte blir brukt i hat og krig når de i stedet kunne arbeide harmonisk for verdensideen, at menneskets egen disharmoni er årsak til dets egen lidelse og også omfatter andre. Men hver utvikling må gå sin gang, og hvert eneste ego må til slutt gi opp makten...
6.8.1.191,På alle stadier av åndelig søken, fra den aller ferskeste søkeren som nettopp har lagt ut på ferden, til den mest avanserte og erfarne, er behovet for å holde egoet nede, alltid tilstede.
6.8.1.194...Når vi gransker egoet nærmere, oppdager vi at det består av en blanding av kropp og tanker, fysiske sanser og mentale tendenser...
6.8.1.196,... Å knuse egoet helt og fullt ville nødvendigvis innebære at den fysiske kroppen, som er en del av det, måtte ødelegges. Det individuelle uttrykket som gjør oss forskjellige fra andre, måtte utslettes. Det kan vi ikke gjøre, men vi kan la egoet underkaste det seg det høyere selvet, og bli et lydig instrument for den høyere viljen.
6.8.1.197,Kanskje en dag vil et lyst hode skrive en bok med tittelen Inspirert Egoisme for å få oss til å forstå at egoet også har sin plass i det totale bildet. Det er en liten sirkel inne i det høyere selvets større sirkel, og dersom det husker sitt sanne forhold til det høyere selvet, kan det bli værende der og opprettholde sine funksjoner.
6.8.1.198… Egoet kan forbli på sin rette plass og ivareta behovene og sørge for næring til kroppen og intellektet, men alltid være underlagt det høyere selvet og være lydig mot den høyere viljen.
6.8.1.201,Det er både sant og usant at vi ikke kan ta egoet med oss inn i mystisk opplysning. Egoet er tross alt bare et gjenskinn, uhyre begrenset og ofte forvrengt, av det høyere selvet ... Men fortsatt er det et gjenskinn. Hvis vi bringer det i harmoni med det høyere selvet slik at det underordner seg det, stenger det ikke for et opplyst liv. Egoet kan faktisk ikke knuses så lenge vi er i den fysiske verden og trenger dets tjenester, men det kan underordne seg og bli en tjener i stedet for å få lov til å fortsette som hersker. Når vi forstår dette, vil det bli lettere å verdsette det filosofiske idealet om et fullt utviklet, tøylet, og rikt avrundet ego som fungerer som en kanal for inspirasjon og veiledning fra det høyere selvet. Et fattigslig ego vil naturligvis være en mer begrenset kanal for å uttrykke det høyere selvet enn et ego som er mer utviklet. Men den virkelige fienden som skal overvinnes er ikke egoet selv, men dets egoisme.
6.8.1.206…Egoet kan faktisk ikke ødelegges så lenge vi er inkarnert i en kropp og trenger dets tjenester. Men egoet kan tøyles og gjøres til en tjener i stedet for å få lov til å fortsette å være leder… Den egentlige fienden som må overvinnes er ikke egoet i seg selv, men dets selvsentrering og egoisme.
6.8.1.206,...For egoet og det høyere selvet smelter sammen og forenes, men det ødelegger ikke egoets evne til å uttrykke seg eller virke i verden...
6.8.1.207,Hvis vi kunne distansere oss tilstrekkelig fra egoet og slutte å la dets interesser og ønsker overmanne oss, ville vi la freden seire i vårt hjerte…
6.8.1.208,... hvis vi skal tre inn i det høyere selvet, kan og må vi gjøre det mens vi ennå er i kroppen. Det dreier seg ikke om et tidspunkt eller et sted, men om et livsanliggende og et stadium i utviklingen. Det er det egofrie livet. Egoet blir ikke bedt om å ødelegge seg selv, men om å disiplinere seg selv. Det personlige i oss må leve, men bare som det upersonliges trell. Det er disse to identitetene som utgjør vårt selv.
6.8.1.208,Selv om egoet fortsetter å utføre sine funksjoner, som det må, også etter opplysning, er det ikke lenger vår herre og mester. Det er ikke lenger vårt selv. For fra nå av adlyder det det høyere selvet.
6.8.1.209For den mann eller kvinne som er i en høyere bevissthetstilstand og identifiserer seg med denne, er egoet bare en åpen kanal som gjør det mulig for dem å flyte inn i vår verden av tid og rom. Det er ikke de selv, slik det er hos en uopplyst. For de opplyste er det en medhjelper, en som adlyder og uttrykker deres vilje.
6.8.1.210Hvis vi mister egoet fullt og helt slik at det ikke finnes noe spor igjen av det, vil vi måtte dø, for kroppen vår er en del av egoet. Men vi lever videre. Det viser at vi egentlig ikke mister ego-naturen, men ego-viljen. Den erstattes av den høyere viljen.
6.8.1.215Ja, egoet er der og må være der dersom vi skal leve på dette planet. Men det kan få en åndelig gjenfødelse og ikke lenger være en tyrann som nekter oss vår åndelige fødselsrett og åndelige bevissthet, men snarere en kanal som tjener denne bevisstheten.
6.8.1.222Egoet vil alltid ha sine problemer. Med alltid menes fra fødsel og gjennom hele livet fram til døden. Dette er sant for alle mennesker, selv om en opplyst vil håndtere problemene på en visere måte.
6.8.1.223»Jeg» er her fortsatt, ikke den gamle velkjente usikre lille skapningen, men et annet «jeg», et som har gjennomgått en vidunderlig forvandling.
6.8.1.228Den delen av mennesket som befinner seg i den fysiske verden, egoet, må til slutt komme til å anerkjenne og hedre sin høyere individualitet, selv om den er usynlig og fremmed. Det krever langsiktig vekst, gjennom mange liv.
6.8.1.230Det ville være feil å tro at det er det høyere selvet som gjenfødes. Det er ikke det. Men dets avkom – egoet – gjenfødes.
6.8.1.232Dette er egoet vi feilaktig tenker på som vårt virkelige selv. Dette er egoet hukommelsen binder oss til. Det er den illusoriske delen av vår doble personlighet, det er den kjente delen av vårt vesen, bare en skygge av den ukjente delen av oss som er så uendelig mye større. Denne forestillingen forflytter seg fra én jordisk kropp til neste, fra én drøm til en annen via eksistensens sansebedrag, uten at noen våkner opp til virkeligheten.
6.8.1.233Et vesen som lever i åndeverdenen etter døden er det samme egoet som levde på jorden. Det har sitt utspring fra og holdes oppe av det samme høyere selvet. I forholdet seg i mellom er de fortsatt atskilte vesener, selv om de er like intimt knyttet til hverandre som forelder og barn.
6.8.1.236
3 okt 2011
5 sep 2016
1 mai 2013
29 sep 2022
22 okt 2010
8 feb 2011
3 feb 2012
10 jan 2023
5 jun 2011
2 mai 2024
10 mar 2013
16 mai 2011
26 okt 2010
28 nov 2019
28 okt 2010
10 mar 2014
25 nov 2012
20 jul 2013
26 apr 2017
8 mai 2024
8 nov 2010
8 mar 2014
26 mar 2024
28 mar 2014
14 feb 2018
28 okt 2019
4 jun 2013
24 okt 2010
25 apr 2022
29 jun 2022
5 okt 2015
6 mar 2018
3 sep 2017
4 mai 2011
2 mar 2016
15 mar 2022
22 mar 2022
22 jul 2022
4 okt 2022
25 jun 2024
11 mai 2023
19 aug 2013
4 okt 2013
19 nov 2013
25 aug 2013
22 mar 2014
11 des 2013
1 okt 2015
1 des 2020
13 apr 2012
27 jan 2017
8 jun 2011
15 mar 2016
12 aug 2016
27 aug 2013
5 apr 2018
12 feb 2022
3 nov 2012
8 mai 2016
30 mar 2014
26 mai 2013
7 sep 2015
24 apr 2019
21 feb 2018
7 aug 2011
11 jul 2015
15 aug 2013
20 sep 2012
17 okt 2019
17 sep 2020
16 jul 2013
14 mar 2012
31 okt 2013
8 apr 2015
12 jan 2013
12 jun 2018
4 aug 2013
24 mai 2018
28 mai 2013
14 okt 2015
25 sep 2020
2 mai 2019
25 okt 2011
20 des 2019
27 jul 2020
25 des 2019
2 jul 2023
2 okt 2017
25 jun 2013
4 feb 2014
29 jul 2022
27 okt 2010
4 apr 2012
11 okt 2017
28 aug 2020
2 aug 2021
29 mar 2013
26 nov 2013
26 sep 2024
23 jun 2019
12 nov 2021
8 jun 2024
8 jul 2015
19 nov 2015
26 feb 2011
30 apr 2012
The notebooks are copyright © 1984-1989 The Paul Brunton Philosophic Foundation
This site is run by Paul Brunton-stiftelsen · info@paulbruntondailynote.se