The Library
Meditasjon gjør oss ofte trøtte, det skjer aldri med kontemplasjon. Det ene tar energi fra oss, det andre gir oss det..
15.23.7.7Et enkelt grunnleggende prinsipp går som en rød tråd gjennom alle disse høyere kontemplative øvelsene. Det er dette: Hvis vi kan kvitte oss med tankene om spesielle ting og bilder av spesielle objekter som er frembrakt av sansene og som opptrer i bevissthetsfeltet, og gjør det med en dyp og intelligent forståelse av hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, vil handlingen etterfølges av en ren og udelt bevissthet som kommer av seg selv. Den kan identifiseres som vårt innerste selv.
15.23.7.9Etter hvert som vi lar bevisstheten bli gjenstand for vår oppmerksomhet, skjer det unike og gagnlige at roen, som er dens vesen, begynner å velle opp av seg selv. Samtidig er dens stabilitet og uforanderlighet en umiddelbar hjelp til å fjerne alle forstyrrende tanker.
15.23.7.10...Bevisstheten dras så langt inn i seg selv og blir så fordypet i seg selv at den ytre verden forsvinner helt. Følelsen av å være omsluttet av et høyere nærvær som på samme tid er beskyttende og velgjørende, er sterk. Vi har en opplevelse av fullkommen ro i dette fredelige nærværet...
15.23.7.11,I den tredje fasen, kontemplasjonen, slutter vi å tenke, samtidig som vi spontant og ordløst tilber, elsker og ærer det guddommelige.
15.23.7.12I den dypeste formen for kontemplasjon kan evnen til å tenke viskes helt ut. Men bevisstheten vil ikke utslettes. I stedet for å være beskjeftiget med en endeløs prosesjon av skiftende bilder og følelser, vil det virkelige selvets bevissthet som er bortenfor tanken, være i en opphøyd tilstand av lykke og fred.
15.23.7.18Å sitte i fullkommen stillhet, våken men likevel passiv, er kontemplasjonens edle kunst.
15.23.7.24Under slike meditasjoner kan det føles som omgivelsene er fylt til randen av et guddommelig nærvær.
15.23.7.26Det vi finner så dypt inne i oss selv er verken en tanke eller en følelse. Det er en sammensmeltning av innsikt og følelse.
15.23.7.27I denne tilstanden hvor bevisstheten ikke har fokus på sansenes verden lenger, men er helt absorbert i seg selv, mens alle tanker er stillet, kan vi si at vi behersker kontemplasjonens kunst.
15.23.7.29Når den nødvendige forberedende treningen er tilbakelagt, og sinnet gir slipp på tanker, gir slipp på ting, gir slipp på egoet, kan det bli kjent med seg selv, se seg selv, oppdage seg selv som et høyere selv.
15.23.7.31I denne stillheten, langt borte fra fysiske aktiviteter, sinnsbevegelser og mentale svingninger i hverdagen, blir «bevisstheten om bevissthet» mulig. Bevisstheten selv er isolert og vårt sanne vesen kan endelig finnes og åpenbares.
15.23.7.32Meditatøren som retter oppmerksomheten mot sin meditasjonsteknikk, er som karateeleven som ønsker å dele en murstein ved hjelp av et eneste slag med utsiden av hånden og retter oppmerksomheten mot selve mursteinen. Men meditatøren som retter oppmerksomheten mot det høyere selvet er som eleven som konsentrerer seg om underlaget mursteinen hviler på, og det er dette som gjør at han lykkes. Et slikt råd er naturligvis ikke egnet i de tidligere stadiene av meditasjonen der det er nødvendig med konsentrasjon. Tvert i mot hører det hjemme i et mer avansert stadium hvor fremgang kommer av å gi slipp og slappe av.
15.23.7.33,Når tankene er stillet og oppmerksomheten er rettet fullt og helt innover, vil vi komme inn i en tilstand som ligner på søvn, men i motsetning til søvnen vil den lyses opp av bevisstheten.
15.23.7.40Det er ingen drømmeaktig eller døsig tilstand. Bevisstheten er klarere og mer levende enn noen gang før.
15.23.7.44Det handler ikke bare om å slutte å tenke, selv om det er en forutsetning. Nei, det handler om mer, og det er å rette positiv oppmerksomhet mot det guddommelige nærværet.
15.23.7.45Denne siste fasen, kontemplasjon, er verken dyp refleksjon eller selvhypnotisk transe. Den er intenst nærvær, uten innblanding verken fra det lille egoet eller den store verden.
15.23.7.46I denne forunderlige opplevelsen virker det ikke som vi gjør noe i det hele tatt, mentalt er vi ganske passive, for all aktivitet har stoppet helt opp. Likevel er det høyere selvet intenst aktivt.
15.23.7.48Visse stadier viser oss når vi har fremgang (i meditasjonen). Det begynner med at vi glemmer bort den store verden, så våre umiddelbare omgivelser, så kroppen og til slutt egoet.
15.23.7.52Tilbaketrekningen av oppmerksomhet fra våre nærmeste omgivelser som skjer når vi er fordypet i tanker, når vi betrakter et fjerntliggende landskap, eller lytter henført til inspirert musikk, skyldes at ”jeget” kommer nærmere sin innerste natur. På det dypeste nivået av denne opplevelsen forsvinner egotanken og ”jeget” forenes med den upersonlige bevisstheten.
15.23.7.57Vi har nådd den tredje fasen – kontemplasjon – når vi har glemt verden rundt oss, når vi verken ser eller rører ved den, når vi verken hører eller lukter den, når minnet og personligheten oppløses og er som i et tomrom. Bevisstheten er helt og holdent absorbert i det høyere selvet og identifestert med det.
15.23.7.58Jo dypere vi ser inn i vår egen natur – en prosess som ikke er mulig dersom vi ikke praktiserer meditasjon – desto nærmere vil vi komme sannheten om oss selv. I første fase av fordypningen vil de ytre omgivelsene, og hele verden med dem – forsvinne. I den andre og dypere fasen er det bare følelsen ”jeg er rotfestet i Gud” som gjenstår. I tredje fase blir også jeg-fornemmelsen borte. I siste fase forsvinner til og med idéen Gud. Ingen tanker av noe slag er tilbake – bare en ufattelig fred, bevisstheten i sin rene, evigstille tilstand.
15.23.7.60,Ansiktet får et litt stivt uttrykk, øynene lukkes helt eller delvis når vi trekker oss tilbake inn i oss selv og bort fra denne verden. Det som drar oss med magnetisk kraft gjennom støyende tanker og til en tilstand av fredelig tankefrihet, er intet mindre enn sjelen selv.
15.23.7.62På dette tidspunktet kan vi miste kontakten med omverdenen og ikke lenger se eller føle den på noen måte. Bevisstheten synker bortenfor sted og form, tidens gang og materiens soliditet, inn i sin egen væren.
15.23.7.65Verden stenges mer og mer ute etter hvert som vår konsentrerte oppmerksomhet trenger stadig dypere innover, og til slutt forsvinner verden helt og holdent. Det er nå vi kan fornemme vår ukjente ”sjel” og dens ro.
15.23.7.66Den dypeste meditasjonen tar meditatøren til et helt annet bevissthetsnivå. Det får ham eller henne til å slippe alle tanker om verden og særlig om seg selv.
15.23.7.68Hvis bevisstheten ikke er godt nok forberedt til å ta imot opplevelsen, enten gjennom kompetent veiledning eller intuitiv forståelse, vil reisen ut av kroppen innledes med en vidunderlig følelse av begynnende frihet, men ende opp med en skremmende fornemmelse av at en kommende katastrofe. Her trengs både kunnskap og mot. Ellers oppstår det en motstand mot denne prosessen som kulminerer i en brå slutt på det hele.
15.23.7.77Det finnes historier om Sokrates under de greske krigene og om en navnløs yogi under det indiske opprøret, i så dyp kontemplasjon at verken støy, uroligheter eller nærkamp og vold var nok til å bryte den. Begge fortsatte å være i fysisk ro og i mental stillhet i timevis.
15.23.7.80På dette dype nivået av meditasjonen vil vi nesten ikke oppfatte kroppen. I den grad vi er den bevisst, vil vi oppfatte den som noe vi bruker eller har på oss, og absolutt ikke som oss selv. Vi vil føle oss helt og holdent mental.
15.23.7.82Kroppen er stillet som av en ytre kraft, armer og ben er ubevegelige og pusten mild og dempet – dette er de beste betingelsene for den høyere bevisstheten.
15.23.7.84… Når og hvor vil alt dette ende? Når bevisstheten ledes – av nåden – inn til seg selv, bortenfor alle dens tilstander, faser og omstendigheter, der mennesket til slutt er rede til å møte Gud.
15.23.7.85,Det virker som kroppen er langt unna, men jeg virker nærmere enn noensinne. For jeg føler at nå er jeg i min egen bevissthet og ikke lenger i kroppens fangenskap. Det er en følelse av frihet. Jeg er så fri som altet.
15.23.7.89”I denne tredje fasen, kontemplasjonen, får vi en følelse av å være omsluttet av det evige og uendelige rommet, mens vårt eget vesen på en eller annen måte er forbundet med det.
15.23.7.90Kontemplasjonsstadiet har sine helt spesielle tegn. Den tankefrie tomheten, den dype stillheten og fraværet av selvopptatthet står sentralt.
15.23.7.92Vi går inn i det tredje stadiet, kontemplasjonen, når bare tanken eller tingen vi har hatt fokus på, er tilbake, mens bevisstheten om at vi mediterer blir borte. Vi avslutter dette stadiet når bare det høyere selvet er tilbake, og dermed overskrider vi vårt personlige selv som oppløses i det høyere selvet.
15.23.7.93Når dette tredje stadiet, kontemplasjon, er nådd, opplever vi en følelse som iblant kommer gradvis, mens andre ganger kommer den brått – som om tankevirksomheten er blitt stanset av en høyere kraft.
15.23.7.94Vi trer inn i paradiset når vi i kontemplasjonen trer inn i det høyere selvet.
15.23.7.96Når bevisstheten er blitt ribbet for alt sitt innhold og fremtrer i naken enkelhet slik at den kan erfares slik den egentlig er, faller det en enorm ro over oss. Alt strev opphører av seg selv.
15.23.7.98Når vi har klart å etablere oss i denne indre avsondretheten og tilpasset oss dens totalt forskjellige livsnivå, vil vi oppleve lykksalighet og føle fred.
15.23.7.103Når vi oppnår kontemplasjonens fred, senker den seg over oss som skumringens stillhet og ro. Hjernens paniske aktivitet stopper opp, verdens hektiske press på nervene opphører.
15.23.7.109I denne tilstanden opphører all tankeaktivitet, intellektet er selv tatt opp i det stille senteret, og vi omsluttes av en vidunderlig fred.
15.23.7.112I denne tilstanden er ikke verden til stede i bevisstheten. Derfor er ingen av problemene vi forbinder med verden til stede. Ikke noe ego med personlige følelser og egne tanker er virksomt. Ingen indre konflikter forstyrrer det stille senteret.
15.23.7.113Når den stadige strømmen av tanker til slutt er stillet, gir det en ubeskrivelig lettelse.
15.23.7.118Når egoet er borte, vil også all følelse av hengiven tilbedelse eller mystisk fellesskap bli borte. For de forutsetter dualitet, en relasjon som forsvinner når det bare er én bevissthet tilbake - det høyere selvet.
15.23.7.128Når søkeren har kommet til dette nivået i meditasjonen, forsvinner alle følelser og fornemmelser av en ytre verden, men bevisstheten om hans eller hennes egen abstrakte væren er der fortsatt. Neste skritt må derfor være å holde tilbake denne tanken, og hvis det lykkes, følger en følelse av evighet.
15.23.7.137Hvordan kan han glemme den første dagen han satt i dyp kontemplasjon og opplevde en hypnotisk kraft som dro ham dypere og dypere innad, til han nesten glemte hvem han var og hvor han var – mens han var omgitt av en følelse av lys? Hvor motvillig var ikke den langsomme turen tilbake etter en fristund fra denne verden og fra egoet!
15.23.7.142Hvis vi søker så dypt vi kan komme i oss selv, kommer vi til slutt til et absolutt tomrom der ingenting fra den ytre verden kan reflektere seg selv, til en guddommelig stillhet der ingen bilder og ingen form kan eksistere. Dette er essensen av vårt vesen. Dette er den sanne ånd.
15.23.7.149Sinnet betegnes som rent ikke bare når lidenskap og ønsker har sluttet å strømme gjennom det, men også når tanker og bilder har sluttet å oppstå, fremfor alt den personlige jeg-tanken.
15.23.7.152… Siden det som ER ikke kan nås gjennom noen form for tenkning… må sinnet tømmes for alt innhold for at dets sanne natur – bevisstheten – kan åpenbares…
15.23.7.154,Når vår bevissthet trer inn i denne tilstanden uten forestillinger og tanker, er det ingenting i den som kan stå imot foreningen med guddommelig bevissthet.
15.23.7.155”Hvis intensjonen om å befri sinnet for tanker har lyktes, vil en av de viktigste forutsetningene for midlertidig å bli bevisst sjelen være oppfylt.
15.23.7.157Alt vi fram til nå har kjent som oss selv, alle tankene og følelsene, handlingene og opplevelsene som utgjør egoets vanlige liv må vi nå midlertidig forlate, dersom vi vil lære å kjenne den universelle delen som skjuler seg bak egoet selv.
15.23.7.158I Mukti Upanishad sies det: «Det er bare én måte å kontrollere bevisstheten på, det er å ødelegge tanker så snart de dukker opp. Det er det store morgengryet.»
15.23.7.160Hvis du ønsker å gå inn i kontemplasjon, må du gi slipp på hver eneste tanke som kommer opp, hvor høy eller hellig den måtte synes, for hver især vil bringe med seg tilhørende assosiasjoner. Og uansett hvor interessante eller tiltrekkende disse assosiasjonene kan være til andre tider, er de akkurat nå avsporinger. Du må standhaftig søke intetheten.
15.23.7.162Først i fullkommen indre stillhet, når alle påståelige og invaderende tanker er fordrevet og egoet med dem, kan ekte renhet oppstå.
15.23.7.163Enhver tilstand utover denne fullkomne stillheten er en manifestasjon av egoet, selv når det dreier seg om en indre mystisk ”opplevelse.” For å være i det høyere selvet må man være utenfor egoet, og dermed ute av egoets opplevelser, tanker, innfall, eller bilder. De kan alle ha sin berettigede plass og nytte i andre sammenhenger, men ikke når bevisstheten skal oppløftes til det høyere selvet.
15.23.7.164”Den beste formen for meditasjon er å unngå å tenke på noe. I et sinn som holdes klart, vil Gud åpenbare seg.” - Shankara av Kanchi|
15.23.7.165…Her er meditasjonens første hemmelighet – vær stille! Den neste hemmeligheten er – Vet at jeg er Gud! Stillheten vil ha en avslappende og på mange måter legende effekt, men ikke uten tillit, ikke dersom vi ikke bevisst søker forening med Gud.
15.23.7.167,L.C. Soper: «Bevisstheten må være stille, ikke gjøres stille. Strev fører bare til rigiditet. Når bevisstheten forstår at det er nytteløst å anstrenge seg for å trenge inn i virkeligheten, blir den stille. Da er det bare en selvforglemmende oppmerksomhet der.»
15.23.7.168Når kontemplasjonen en gang er brutt, er det nesten umulig å finne raskt nok tilbake til den for å kunne fortsette. Derfor er det så viktig å ikke la noe annet, ikke engang en endring i kroppsstilling, få avbryte kontemplasjonen.
15.23.7.169Når egoet er stille, kan det høyere selvet komme til orde.
15.23.7.170”Vær stille og vit at jeg er Gud,“ synger salmisten i Bibelen. Det betyr ganske enkelt at tankene og følelsene må stilles når vi går inn i den dypeste formen for kontemplasjon…
15.23.7.176Det er ingen annen måte å oppdage den rene bevisstheten på enn å gi avkall på tankene og deretter være villig til å gå helt og holdend bortenfor dem.
15.23.7.180Det første og siste den som vil være filosof må gjøre, er å befri bevisstheten fra alle dens projeksjoner, fra tanker av alle slag. Da vil bevisstheten komme i sin naturlige tilstand av ren væren
15.23.7.181I samme utstrekning som vi er villige til å tømme oss for oss selv, skaper vi vilkår i vår normale bevissthet som kan gi tilgang til en intuitiv følelse av det høyere selvet. Det er som å tømme en kopp for at den skal kunne fylles.
15.23.7.182Det er et faktum at når bevisstheten er under kontroll og tankene brakt til stillhet, vil det oppstå en klar og tydelig intuitiv følelse som forteller om bevisstheten selv.
15.23.7.183Å sette en stopper for sinnets uopphørlige aktivitet, disse evinnelige tankene som aldri later til å stanse opp, er hensikten med yoga. Men gjennom anvendelse av filosofi og dens fullstendige ro, opphører tankene av seg selv.
15.23.7.186Når vi har nådd et visst nivå i meditasjonen og konsentrasjonen er blitt noenlunde stabil, er vi klare for den tredje fasen som er kontemplasjon. Her opphører våre egne anstrengelser. En intuisjon vil mildt og forsiktig manifestere seg. Når det skjer må vi la den påvirke oss til å bli så ydmyke og mottakelige som mulig. Hvis vi kan holde konsentrasjonen øker intuisjonen i styrke og klarhet... Etter hvert føles det som et overjordisk nærvær kommer over oss, et guddommeligere, lykkeligere og edlere selv enn det vanlige. En hellig følelse fyller vårt indre. Det er som det kommer fra en fjern verden, men minner likevel om noe mystisk, som en musikk vi halvveis gjenkjenner i sin paradoksale blanding av fremmedhet og fortrolighet. Vi står nå på terskelen til det i oss som forbinder oss med Gud.
15.23.7.197,Når vi etter mange tilbakefall synker dypere ned mot et udelt sinn, når vi etter hvert tar i bruk all vår viljekraft og konsentrasjon for å ha fokus på denne indre, åndelige treningen, kan vi få en følelse av å bli ledet, av å bli styrt av noe innenfra.
15.23.7.201Når vi har oppnådd en viss dybde og konsentrasjonen er stabil, begynner egoet å synke tilbake til sin kilde, og løse seg opp i og forenes med den hellige kilden. Egoet er da så nær Guds nærvær som det faktisk kan komme.
15.23.7.205I den tredje fasen – kontemplasjonen – legger vi bort all tenkning. I vårt indre vender vi oss direkte mot det høyere selvet og holder oss helt i ro inntil vi føler at det trekker oss til seg.
15.23.7.206Spor bevisstheten tilbake til seg selv, uten at kroppsfornemmelser, følelser eller tanker får blande seg inn. Forutsetningen for å få det til, er at du vender oppmerksomheten innad samtidig som du analyserer. Prosessen blir en meditasjon. Til slutt er du ikke bevisst noe annet, det vil si, du er bare bevissthet. Nå kan du ikke lenger erfare bevisstheten som noe annet, som et objekt, du kan bare kjenne den ved å være den.
15.23.7.208Å ta oppmerksomheten bort fra hverdagens egoistiske selv kan hjelpe deg å åpne en port til det høyere selvet. Det er én metode – og den tøffeste. Å gi all oppmerksomhet til et glimt slik at det hverdagsselvet glir ut av fokus er en annen metode – som er enklere ...
15.23.7.209,Følg den usynlige tråden til vâre, andektige følelser. Konsentrer oppmerksomheten om den, ikke la andre ting distrahere deg eller ta deg bort fra den. For den leder deg til slutt inn i et dypt nærvær.
15.23.7.210Du har nådd en kontemplativ tilstand når tankene dine, som var opptatt med en åndelig sannhet eller et åndelig siktemål, plutselig opphører av seg selv. Da går sinnet over i en tilstand av fullstendig ro og henførelse.
15.23.7.212Vi retter oppmerksomheten innover og søker bevisstheten i seg selv i stedet for dens tankemanifestasjoner.
15.23.7.213Oppmerksomheten må tas tilbake og vendes mot den selv.
15.23.7.216Følg ”Jeget” tilbake til dets hellige kilde.
15.23.7.220Vi må følge denne svake, finstemte følelsen når den tar oss med til vårt vesens innerste kjerne. Jo lengre vi kan følge den, jo sterkere vil følelsen bli.
15.23.7.222… Ingen annen form for henførelse er noen absolutt forutsetning; det essensielle er å fange den subtile følelsen av å bli trukket innad og følge den.
15.23.7.223Alt annet kan vi lære å kjenne, slik vi kjenner ting og idéer, som noe utenfor oss selv eller som noe vi besitter, men det høyere selvet kan vi egentlig ikke bli kjent med på denne måten. Det kan bare skje ved at vi identifiserer oss med Det!
15.23.7.226Hvis vi har kommet tilstrekkelig langt, trenger vi verken en muntlig formulering eller et indre bilde for å fastholde oppmerksomheten. Vi kan begynne direkte med et tenkt, ordløst trykk mot hjertet.
15.23.7.227Dette er en av de mest subtile handlinger som alle og enhver kan gjøre, å bli bevisst bevisstheten, å være oppmerksom på oppmerksomheten.
15.23.7.228...Her er ingen forsøk på å forbedre seg, rense seg eller å trene bevisstheten, heller ingen bestrebelser eller lengsel. Det er en stille inntrengen i den tause, universelle bevisstheten, uten personlige hensikter.
15.23.7.231,Tenkning er en aktivitet som har sin plass innen visse meditasjonsformer – for eksempel når vi vil utvikle oss personlig, høyne vår moral eller klarlegge en metafysisk problemstilling. Det er en aktivitet som opptar de fleste søkere i tidlige stadier. I mer avanserte stadier, og særlig på den korte veien, kreves det en annen holdning. Den mediterende må streve etter å komme forbi tenkningen og inn i stillheten hvor alle tanker opphører og bare bevisstheten gjenstår.
15.23.7.232Du vil forstå den sanne essensen av meditasjon når du forstår at du ikke skal gjøre noe i det hele tatt, bare sitte stille, fysisk, mentalt og følelsesmessig. For i det øyeblikket du forsøker å gjøre noe, forstyrrer du egoet. Ved å være stille, inne i deg og rent fysisk, overgir du egoistisk handling og derved viser du at du er villig til å overgi ditt lille selv til det høyere selvet. Du viser at du er villig til å tre til side og la deg formes, til å la handling skje gjennom deg, og til å guides av en høyere makt..
15.23.7.238På et visst punkt skjer det en forandring i bevisstheten – fra en viljesstyrt oppmerksomhet, dvs konsentrasjon, til en tilstand av passiv mottagelighet, dvs kontemplasjon. Dette skjer av seg selv, ved hjelp av nåden.
15.23.7.240Perioden for aktive bestrebelser er over; den etterfølges nå av en tid med passiv venting. Uten at du foretar deg noe og uten at du er mentalt aktiv, tar nåden deg til neste nivå. Som ved et under kommer du dit du så lenge har lengtet etter å være. Legg merke til fraværet av egne bestrebelser på dette stadiet, hvordan hele oppgaven taes ut av dine hender.
15.23.7.242På dette stadiet er oppgaven å vente tålmodig, mens vi bruker ventetiden til å se så dypt inn i oss selv som mulig. Ethvert forsøk på å holde det høyere selvet fast vil feile, for med en slik bruk av viljen kan vi bare få egoet tilbake. Men hvis vi er villige til å gjøre som en tigger; sitte stille med utstrakte hender, tilstrekkelig lenge, kan det hende en dag at det høyere selvet plutselig overrasker oss ved å ta vår bevissthet i besittelse. Da får vi det ettertraktede og minneverdige glimtet. Vi har søkt om å bli disipler, og glimtet er bekreftelsen på at vi er akseptert.
15.23.7.244Tenkningen må begrenses mer og mer til den opphører. Men kontemplasjon er ikke noe vi kan oppnå ved hjelp av viljen. Alt vi kan gjøre er å være passive og vente tålmodig. Lengsel, kjærlighet og årvåkenhet bør prege oss, og vi bør unngå alle former for anspenthet.
15.23.7.245Merk deg øyeblikket når nåden griper inn. Ikke la det passere upåaktet fordi du er uoppmerksom, og det går tapt. Det er en følelse av noe gåtefullt i dette øyeblikket, og dveler du ved det, vil du oppleve et hellig nærvær. Sørg for å være alene, ikke tenk på noe annet, stopp all aktivitet, ikke begynn å meditere, men gå rett inn i kontemplasjon, den tanketomme tilstanden
15.23.7.246Vi må gi oss helt og holdent over til denne vidunderlige følelsen, og bli værende i den så lenge som mulig. Det kan hende at arbeid, familie, venner eller samfunn vil ha oss tilbake, men ved å la være å gi akt på det, gir vi avkall på vår egen vilje og overgir den til Gud.
15.23.7.247Våre egne bestrebelser på dette stadiet består i å fjerne hver eneste tanke og følelse som påvirker oss, forstyrrer konsentrasjonen og hindrer oss i å oppnå stillhet. Når vi har lyktes i å fjerne dem, trenger vi ikke gjøre mer, bare slappe av.
15.23.7.250Selv om det er en oppgave for nybegynneren som vil lære konsentrasjon å unngå å bli distrahert av tanker - den endeløse sirklingen fra tema til tema - har den mer erfarne som vil lære seg kontemplasjon en helt annen utfordring. Nå bør ikke denne tankestrømmen tas for seriøst eller få lov til å skape uro, men få fortsette, samtidig som man i sitt indre overgir den også til det høyere selvet. Resultatet av bestrebelsene legger man i Guds hender.
15.23.7.251Når vi trekker oss tilbake fra verdens larm og til det stille senteret dypt i vårt indre, og venter med stor tålmodighet på Nærværet som kanskje, men kanskje ikke, dukker opp, gjør vi en daglig plikt som er blitt veldig viktig og som prioriteres høyt.
15.23.7.252Jo mer inaktivt egoet er når vi mediterer og jo mer passivt det hviler foran det høyere selvet, dessto fullere vil sistnevntes entré bli. Naturlig nok kan vi ikke komme inn i en slik tilstand i tidlige faser hvor vi må streve bevisst og kjempe mot forstyrrelser.
15.23.7.253Vår egen kraft vil bringe oss til et visst punkt, men kan ikke føre oss lenger. Når vi har nådd så langt, har vi ikke noe annet alternativ enn å overgi oss tålmodig uten motstand, og vente. Når vi gjør det, viser vi vår ydmykhet og tar et skritt for å bli nåden verdig.
15.23.7.254Det er nesten umulig å kaste alle tanker og bilder ut av sinnet. Men det vi ikke kan gjøre for oss selv kan gjøres for oss av en høyere kraft.
15.23.7.256Det dreier seg om å lære kunsten å gjøre ingenting! Man skulle tro at det er noe alle kan uten verken forberedelse eller trening, men faktum er at knapt noen er i stand til det. For uttrykket gjøre ingenting må forstås i absolutt betydning. Vi må lære ikke å gjøre noe, være uten tanker - helt passive og uten å manifestere egoet. Det bibelske uttrykket ”Vær stille!” sier nøyaktig det samme, men sier det positivt i stedet for negativt. Hvis vi virkelig klarer å lære denne kunsten, og kan sitte helt stille i lange perioder av gangen, vil vi få den beste av alle belønninger, den som Bibelen lovet: jeg vil ”vite at jeg er Gud.”
15.23.7.258Det som skjer videre, skjer uten at vi anstrenger oss og er helt uavhengig av hva vi gjør. Det eneste som er viktig, er å holde oss helt i ro, både fysisk og mentalt. Nå vil nåden fra det høyere selvet gjøre sin entré og vi begynner å oppleve gleden ved å føle et guddommelig nærvær.
15.23.7.260Når du har kommet inn i total stillhet, må du være forberedt på å vente tålmodig på hva som videre skjer. Den videre utviklingen kan ikke forseres eller påskyndes; det ville faktisk effektivt forhindre at noe åpenbares.
15.23.7.261Hvis det er sant at vi i de tidligere stadiene av vår søken holder fast på det tanketomme stadiet, så blir vi i et senere og mer etablert stadium holdt fast av det.
15.23.7.262Det avgjørende øyeblikket i meditasjonen er når vi slutter å streve og bevisstheten begynner å ta grep om oss og trekke oss innad, helt av seg selv. Det er en merkelig opplevelse, for vi skjønner ikke hvordan det går til at vi slutter å bruke krefter og anstrenge oss. På forunderlig vis ledes vi til å gi slipp på alt, til å åpne oss for den passive tilstanden som umerkelig smyger seg inn over oss.
15.23.7.266Jo dypere vi kan la oss synke inn i en følelse av mottakelighet – enten vi mediterer på Gud eller beundrer kunst – desto bedre blir resultatet.
15.23.7.269Mer enn noen annen forfatter har Lao Tze i enkle og tydelige ordelag beskrevet betydningen av, meningen med og resultatet av å praktisere sitte-meditasjon, hvor vi tålmodig venter på at vårt indre skal vise seg og vi ydmykt kan ønske intuisjonen velkommen.
15.23.7.270Det er ingenting å gjøre, ingen teknikk å bruke når du allerede er i lyset.
15.23.7.271I den siste fasen av meditasjonen har vi mestret denne kunsten, vi har fullført arbeidet og slappet helt av. Vi er ganske passive, ganske stille både i kropp og sinn og foretar oss ingenting. For nå befinner vi oss på vårt beste nivå av bevisstheten - det helligste, roligste og videste.
15.23.7.273Når du har nådd så dypt du kan i meditasjonen, kan du rette oppmerksomheten mot et spesielt problem du forsøker å få klarhet i, og som verken sanser eller tenkning har kunnet hjelpe deg med. Nå kan det hende at den beste løsningen på problemet kommer til deg som et lyn fra klar himmel.
15.23.7.276Legg merke til hvordan vi spontant kan roe oss ned og bli helt stille når vi venter på en viktig meddelelse. Hvis det er veldig viktig, holder vi nesten pusten; så intenst stille må vi være for å få tak i hele budskapet og ikke gå glipp av noe. Hvor mye viktigere er det ikke da å sørge for dyp ro i kropp og sinn mens vi venter på å høre det høyere selvets stille budskap til oss?
15.23.7.277Et sinn som er rent, fokusert, stille og tomt er det vi må ha; åpenbaring og velsignelse er det vi blir gitt.
15.23.7.286I den indre stillheten er det mulig å finne dyp innsikt – eller ingenting i det hele tatt. Det kommer an på forberedelse, kunnskap, erfaring og karakter.
15.23.7.289Der, i det dypeste stadiet av kontemplasjon, blir vår bevissthet om alt annet – enten det er den ytre verdens objekter eller vår indre tankeverden – borte. Men bevisstheten som sådan forsvinner ikke. Det som blir igjen er en kontinuerlig, upersonlig og uforandrerlig bevissthet. Det er dette som er vår innerste kjerne...
15.23.7.293,I de tidlige stadiene av opplysning blir vi søkere overveldet over å oppdage at Gud er inne i oss. Det vekker intense følelser og tanker. Selv om vi ikke forstår det, er disse følelsene og tankene en del av egoet, riktignok den høyeste delen. Så vi fortsetter å dele oss selv i to – i oss selv og i vårt høyere selv. Først i senere stadier vil vi finne at Gud ikke bare er i oss, men er vi selv.
15.23.7.300Sri Ramakrishna: Bevisstheten beveger seg vanligvis i de tre nedre chakraene. Men hvis den stiger over dem og når hjertet, får man visjoner av lys... Selv om bevisstheten har nådd halsen, kan den forflytte seg ned igjen (fra en total utenomjordisk bevissthet - PB). Man bør alltid være årvåken. Bare hvis bevisstheten når punktet mellom øyenbrynene, trenger vi ikke lenger å frykte et fall, det høyeste selvet er så nær.”
15.23.7.306Alle disse metodene for å oppnå kontakt med det høyere selvet kan legges bort på et mer avansert nivå, der det vil være nok å vende oppmerksomheten umiddelbart mot det høyere selvet eller ganske enkelt å huske det.
15.23.7.316Vi vil vite når vi har trådt inn i Selvets bevissthet, for i det øyeblikket vil vi ha forlatt verdens bevissthet. De åndelige nedtegnelsene som de store mystikerne har etterlatt seg og som bekrefter denne sjeldne opplevelsen på ferden, vitner alle om dette.
15.23.7.318På dette stadiet må oppmerksomheten bare konsentreres om den skjulte sjelen. Nå kan vi ikke ha andre mål, og heller ikke andre symboler for Den. Når meditasjonen er så dyp at hele vårt vesen, hele vår psyke med tanker, følelser, vilje og intuisjon er blandet sammen og inngår i den, kan bevisstheten plutselig og uventet forrykkes. Vi går faktisk ut av det vi hittil har kjent som oss selv og inn i en ny dimensjon hvor vi blir en annen væren ...
15.23.7.321,For alle og enhver vil det være en usedvanlig bragd å holde sinnet fullstendig fritt for alle tanker og helt tomt for indre bilder. Selv når det lykkes, klarer man det sjelden i mer enn noen få minutter. Men etter dette korte tidsrommet er nettopp de tankene og bildene som først oppstår viktige, verdifulle eller antydende. De bør omhyggelig bli notert og husket.
15.23.7.326Jo dypere vi dykker ned i meditasjonen, dessto mindre vil vi føle oss tiltrukket av et verdslig liv når vi kommer tilbake; de gamle insentivene som styrer oss begynner å blekne.
15.23.7.327Hvis vi vil leve med et kontinuerlig lys og ikke en urolig flamme, må vi først kvitte oss med alle negative tendenser, tanker og følelser som preger vår personlighet; så må vi rette opp svakheter og mangler i vår utvikling og til slutt må vi skape en god balanse mellom våre ulike evner.
15.23.7.328
21 nov 2018
4 apr 2014
6 nov 2011
16 jun 2017
3 feb 2019
13 feb 2012
15 okt 2019
16 jul 2020
13 feb 2025
2 jan 2018
5 sep 2013
3 jan 2023
29 jun 2018
3 mar 2015
23 mai 2023
25 apr 2014
14 feb 2014
26 nov 2024
23 feb 2013
15 apr 2020
25 apr 2017
8 mai 2020
4 nov 2015
27 sep 2021
13 jun 2014
18 jun 2018
29 nov 2015
11 aug 2018
15 mai 2019
15 feb 2025
1 aug 2021
7 mar 2014
5 mar 2023
19 sep 2017
25 jun 2017
19 jun 2023
13 mar 2014
28 jan 2014
11 des 2022
24 jan 2024
24 jun 2020
7 nov 2017
25 feb 2022
27 jul 2017
15 des 2012
20 des 2018
12 aug 2015
28 jun 2020
8 mar 2022
18 apr 2021
19 mar 2023
20 jan 2021
11 aug 2023
20 feb 2011
28 des 2024
31 jan 2011
22 des 2010
31 mar 2017
18 apr 2023
5 des 2019
17 jan 2011
21 apr 2012
30 jul 2016
26 feb 2014
20 feb 2012
7 aug 2016
29 apr 2022
26 mar 2016
16 aug 2011
17 jan 2017
3 apr 2016
16 okt 2013
15 jan 2017
5 nov 2012
22 jan 2013
6 feb 2021
23 jun 2011
9 okt 2015
25 jun 2014
20 jan 2025
9 jun 2011
14 sep 2018
18 mar 2011
9 jul 2020
16 des 2014
31 okt 2011
24 feb 2017
20 nov 2012
8 jan 2019
23 jul 2017
7 apr 2017
23 nov 2020
30 jan 2016
6 des 2014
30 jan 2013
10 jul 2014
31 jan 2017
10 mar 2017
20 mar 2016
14 nov 2012
5 mar 2018
13 okt 2023
2 feb 2019
11 nov 2022
23 mai 2016
25 sep 2018
23 des 2020
2 sep 2018
12 jan 2016
18 okt 2021
5 aug 2019
6 aug 2017
28 nov 2010
20 sep 2021
10 jan 2021
13 jun 2021
30 jun 2011
13 jan 2021
30 mai 2017
8 mai 2015
The notebooks are copyright © 1984-1989 The Paul Brunton Philosophic Foundation
This site is run by Paul Brunton-stiftelsen · info@paulbruntondailynote.se