The Library
Hva er jeg? Spørsmålet er eldgammelt og må stilles igjen og igjen fordi hver og en av oss må besvare det ut fra seg selv. Hvis vi finner det sanne svaret, vil vi også finne ut at vi ikke kan overføre det til andre; bare selve ideen, en mental skygge av svaret kan vi gi videre. Det kan også være verdifullt for andre, men det er likevel ikke det samme.
2.1.3.1Vi må være villige, og til og med bestemt på å tenke og føle annerledes enn de rundt oss. Hvordan kan det være annerledes når målet vårt også er forskjellig fra deres?
2.1.3.23Det kommer en tid hvor vi er så gjennomsyret av de filosofiske idealene at det høyere livet blir vårt normale liv.
2.1.3.35Husk at vanens makt er den store tyrannen som slavebinder menneskeheten. Virkelig frihet er mulig bare når vi er sanne mot vårt eget jeg. Ikke la deg hypnotisere av den gjengse likegyldigheten for høyere ting, men vær lojal mot sjelens røst.
2.1.3.57Den som, ung eller gammel, har fokus på høyere ting enn øyeblikkets gleder og er villig til å ofre en del av sin tid, oppmerksomhet og interesse til fordel for slike studier og meditasjoner, vil erfare at motstanden mot å tilpasse seg andres måte å leve på, blir kompensert i form av indre, åndelig vekst.
2.1.3.66Det er til det høyere selvet vi må gi vår uforbeholdne troskap.
2.1.3.71Hvis vårt sinn er oppfylt av andres lærdom, vil vi kanskje ikke gi akt på vårt eget høyere selvs undervisning, veiledning og intuisjoner.
2.1.3.72Det finnes noe i alle mennesker; et instruerende prinsipp, som kan gi oss all den åndelige kunnskapen vi trenger. Men først må vi gjøre det som er nødvendig for å vekke det. Vi må rense kropp og sinn, føle lengsel etter og ha et sterkt ønske om å nå det høyere selvet, men også kunne stille både tanke og ego.
2.1.3.73… selv om vi ikke har noen personlig veileder ved vår side, er det høyere selvet fortsatt der, inne i oss, og trekker, drar, leder eller peker, hvis vi bare kan lære oss å gi akt på det.
2.1.3.78,Guds rike er inne i deg, ikke et annet sted, ikke i et ashram, ikke engang ved en gurus føtter: Jesu' ord kan tas helt bokstavlig.
2.1.3.84Dragningen mot den ene eller andre læreren kan blekne og bli borte, men dragningen mot det som alle lærere inspireres av, det høyere selvet, vil fortsette å vokse seg sterkere i deg.
2.1.3.88Det vi lærer utenfor oss selv, fra lærere eller tradisjoner, vil aldri føre til vår sanne fullbyrdelse, inntil vi forener det med det vi lærer i stillheten i vårt indre.
2.1.3.93... hvert eneste menneske vil komme til Gud til slutt, men først når det har gått igjennom renselse og forvandling og er blitt totalt forandret...
2.1.3.97,...Alt læreren kan gjøre er å peke ut veien gjennom labyrinten; selve reisen er det søkeren selv som må foreta...
2.1.3.102,Til syvende og sist finnes det bare én ekte mester for hver åndelig søker, og det er hans eller hennes eget guddommelige høyere selv. En jordisk lærer kan hjelpe oss så langt som å gi oss forbigående opphøyde følelser eller forbigående innsikt, men kan ikke gi et annet individ varig guddommelig bevissthet...
2.1.3.102,Alle bestrebelser som leder oss utenfor oss selv, er bare vaklende og midlertidige innrømmelser av menneskelig svakhet. Siden sjelen er inne i oss selv, må vi til slutt vende oss innad.
2.1.3.105Jeg har alltid oppfordret mennesker som føler seg sterke nok, til ikke å gå inn i noen organisasjon, men ta vare på friheten, samtidig som de studerer lærene til alle organisasjoner og religioner som interesserer dem. Friheten gir dem mulighet til å undersøke alt, mot til å stille spørsmål, åpenhet for forskjellig innflytelse og mulighet til dyp ettertanke..
2.1.3.127I fellesskapet rundt filosofien trengs det ingen ritualer, ingen dåp, ingen dogmatiske bekjennelser og ingen pålegg om tro. Filosofien er fri og ikke-sekterisk. Den sperrer ingen inne – og utestenger ingen.
2.1.3.139Siden filosofiens virkelige essens bare er noe som er indre og som må føles intuitivt og gripes intellektuelt, men ingen ytre form, kan den ikke bli materiale for en kult, en organisert gruppe. Det må lede hver person på sin egen individuelle måte, la den enkelte vokse naturlig innenfra...
2.1.3.141,Å la være å tilslutte seg en kirke eller religiøst samfunn gjør ikke mennesket åndelig hjemløst. Hvis det trofast praktiserer meditasjon og forsøker å huske at Gud er nærværende, kan det da ha et bedre hjem?
2.1.3.144Om hans filosofiske uavhengighet hindrer ham i å fremheve én bestemt etablert religion eller mystisk kult, gir den ham mulighet til å se alle religioner og alle kulturer rettskaffent og upartisk.
2.1.3.147Bevisstheten i sin opprinnelige tilstand er fri og uendelig. Vi mennesker er helt i startfasen av å oppdage den. La oss ikke sette opp unødvendige hindre på vår åndelige reise eller av uvitenhet sette opp stengsler som blokkerer for utsikten
2.1.3.151,Siden jeg ikke har noen formell tilhørighet til noen gruppe, sekt, organisasjon eller kirke står jeg fritt til å hjelpe alle, overalt.
2.1.3.169De som føler seg fristet, kan studere ulike åndelige retninger og lytte til ulike lærere. Men det vil være ubetenksomt å slutte seg til en gruppering eller følge en bestemt lærer. Det er visere å forbli fri og uavhengig, ellers kan man ledes bort fra den filosofiske veien.
2.1.3.176Fordelene ved å være i en posisjon hvor vi er intellektuelt og sosialt, religiøst og personlig uavhengige, er flere. Muligheten for å finne sannhet – og hvis vi er så heldige å finne den, kunne uttrykke den – er utvilsomt større.
2.1.3.179Hvis vi bare setter vår lit til vårt personlige intellekt og vår egen styrke, fratar vi oss selv muligheten for beskyttelsen en høyere makt kan gi oss.
2.1.3.187Oppgaven deres er å fungere som pionerer. Men hvis de skal lykkes med oppgaven må de ha mot til å frigjøre seg fra foreldede idéer og tradisjoner. Da er det lettere å møte nye forutsetninger og situasjoner...
2.1.3.195,Friheten til å styre livet på din egen måte får du først når du er blitt fryktløs nok til å se bort fra kritikken og til å ignorere andre menneskers forventninger.
2.1.3.196Det underlige paradokset ved åndelig søken er at vi må utvikle en urokkelig selvtillit, samtidig som vi gir oss over til en følelse av total avhengighet av høyere makter.
2.1.3.199Når vi merker at vi ikke kommer videre på egen hånd, er tiden moden for å søke innad etter mer nåde eller til å søke utenfor oss selv etter mer veiledning. Vi trenger det ene for å komme vekk fra vår egen egoisme eller det andre for å komme vekk fra vårt eget mørke.
2.1.3.252En av de mest verdifulle filosofiske karakteregenskapene er balanse. Derfor bør ikke søkeren være villig til å underkaste seg et autoritært system og dermed ofre sin evne til selvstendig tenkning. På den annen side bør han heller ikke være villig til å gi avkall på alle fruktene av andre menneskers tenkning og erfaring og takke nei til all veiledning. Han bør holde en klok balanse mellom disse to ytterpunktene.
2.1.3.255Både en inspirert kirke og en kvalifisert mester har sin plass, men de har sine begrensninger. Bortenfor disse grensene er det ikke noe utenom vår egen guddommelige sjel som virkelig kan hjelpe oss i vår åndelige søken. For dens nåde alene frelser og opplyser oss... Vi vil måtte lære å stole mindre og mindre på andre mennesker når det gjelder åndelig og verdslig fremgang og mer og mer på vårt eget indre.
2.1.3.264,Det er bra å oppsøke og ta imot veiledning. Men feil og overdrivelser kan snike seg inn hvis du bare søker veiledning fra én eneste kilde.
2.1.3.265Søkeren kommer ikke utenom sin forpliktelse til å utvikle seg moralsk og ta personlig ansvar for sitt indre liv selv om hun eller han setter sin lit til en åndelig autoritet.
2.1.3.271Behovet for å ha en lærer er sterkt overdrevet. Vår egen sjel er der, rede til å lede oss til seg selv. Bønn, meditasjon, studier og et riktig liv er nok til at vi kan finne dens nåde. Hvis vi har tilstrekkelig tro på at sjelen finnes og forsøker å være sensitive overfor dens intuitive veiledning, trenger vi ingen ytre lærer.
2.1.3.274Å lytte til en annens undervisning, eller studere det andre har skrevet, er bare en midlertidig foranstaltning til vi blir i stand til å kommunisere med vårt eget intuitive selv og kan motta undervisningen som akkurat vi trenger. Ingen annen kilde kan gi oss veiledning som er bedre tilpasset våre behov.
2.1.3.277Hvis du ikke har en lærer, så følg en uavhengig vei. Ta imot alt du kan lære av kompetente autoriteter, men uten å knytte deg til noen av dem.
2.1.3.281Å finne sannheten litt etter litt og på egen hånd, er virkelig å gjøre den til sin egen. Å bli kastet inn i den ved hjelp av en mester, innebærer alltid sannsynligheten for at en vender tilbake til ens faktiske utviklingsnivå senere.
2.1.3.289Noe mer er nødvendig enn det bøker, ja til og med guruer kan gi oss. Det er noe vi bare kan finne i oss selv. Motet som trengs for å følge en slik overbevisning må vi også finne, og det er, kan hende, også i oss selv.
2.1.3.292... Når du begynner din åndelige søken, er det utelukkende ved hjelp av dine egne bestrebelser du gjør dine første fremskritt. Men det kommer en tid når denne fremgangen ser ut til å stoppe opp, og det virker som du stagnerer. Du har kommet til veis ende av en fase som egentlig er en forberedelse. Stagnasjon viser at egeninnsats ikke lenger er tilstrekkelig, og at du nå må ta inn på en vei hvor du setter din lit til nåden...
2.1.3.314,…I tidligere stadier er det egoet som er pådriver bak alle våre åndelige aktiviteter, og det er det som motiverer til oss til åndelig praksis. Men egoet kan aldri være helt oppriktig i sitt ønske om å utslettes, heller ikke kan det ved hjelp av egne ressurser finne kraft til å heve seg over seg selv. Så det må nå til et punkt hvor det gir opp all egeninnsats og overgir seg til den høyere makten som kalles Gud eller det høyere selvet, og det må sette sin lit til denne makten for videre fremgang ...
2.1.3.314,Følelsen av å være isolert, av å vandre en ensom vei er sant i det ytre, men ikke i det indre. For der ledsages vi av det høyere selvets milde kjærlighet som alltid er virksom. Vi må grave tilstrekkelig dypt i vårt indre for å oppfatte det og bli helt sikre på det.
2.1.3.321Jo høyere topper man bestiger, desto ensommere blir stien. Det er samtidig et paradoks at ensomheten finnes utenfor kroppen, ikke i hjertet, og at jo mer merkbar ensomheten blir på utsiden, desto svakere føles den på innsiden.
2.1.3.322Ensomhet kan bare heles gjennom selskap; men hvis ingen følelse av samhørighet er til stede, er det ikke til hjelp. Dette gjelder for alle, selv for en opplyst, som finner sitt selskap i det høyere selvets nærvær.
2.1.3.336Det finnes bare en virkelig form for ensomhet, og det er å føle seg utestengt fra den høyere makten.
2.1.3.340
9 jun 2015
19 jul 2022
13 nov 2016
18 jun 2016
16 jun 2020
21 jun 2020
19 mar 2022
19 aug 2015
9 des 2021
12 apr 2011
27 jan 2013
14 sep 2021
3 okt 2021
28 okt 2017
4 feb 2021
25 jun 2021
15 jul 2012
21 des 2012
18 aug 2020
4 nov 2020
28 apr 2019
26 jun 2014
13 sep 2013
6 sep 2023
16 mai 2024
1 sep 2013
13 okt 2016
22 nov 2021
8 jan 2013
22 jul 2020
15 apr 2016
21 okt 2022
10 sep 2013
15 mai 2014
22 des 2015
3 apr 2019
18 jun 2021
27 feb 2020
30 sep 2023
21 aug 2015
30 aug 2015
17 des 2013
26 jan 2020
12 sep 2018
16 sep 2017
The notebooks are copyright © 1984-1989 The Paul Brunton Philosophic Foundation
This site is run by Paul Brunton-stiftelsen · info@paulbruntondailynote.se